Annonse

Annonse

00:01 - 23. september 2016

Lavmælt samtid

Årets Ultimafestival hadde plass også til helt vanlige konserter. Det vitner om pondus – og åpnet for musikken.

Høyt og lavt: Manos Tsangaris fremførte sine «musikkteaterminiatyrer» rundt omkring i Sentralen, blant annet på trappeavsatsen. Foto: Christian Belgaux

Tilsynelatende ville årets Ultima slå på den tematiske stortrommen: Det skulle handle om krig og konflikt, om politikk – med Beethoven som en slags historisk beskytter. Men alt ved lanseringen på forsommeren gjorde festivaldirektør Lars Petter Hagen det klart at det tematiske, forstått som en gjennomgående tråd, var holdt tilbake, åpenbart etter erfaringer med rammer som styrer mer enn de åpner.

Dermed øker også oppmerksomheten på enkeltverk. De får fremstå mer som seg selv, selv om inntrykket av festivalen som helhet tidvis kan svikte noe. På den annen side står Ultima under Hagens ledelse etter hvert trygt nok til å senke skuldrene og dermed også gi plass til kjente formater som den tradisjonelle konserten. Hagen skal i det hele tatt ha ros for imponerende balansekunst i forholdet mellom historie og fremtid, tradisjonsbevissthet og progresjon på samtidsmusikkens område. Arrangementene jeg besøkte, var gjennomgående godt besøkt, og den indre kjernen av entusiaster er gjennom de siste årene blitt rikelig supplert av unge, som først og fremst drives av nysgjerrighet.

 

HER !

Annonse

Mer fra Kultur