Annonse
14:13 - 09. september 2016

Kunsthøsten i Norge

Kai Fjells sjelden sette Rimbaud-illustrasjoner er blant lyspunktene i en norsk kunsthøst som preges av det kortlivede, omflakkende, bakover­blikkende, skriver Stian Gabrielsen.

Museet for samtidskunst fra 17. september til 15. januar: Tue Greenfort og Toril Johannessen: Norsk natur. Her: Toril Johannessen, In Search of Iceland Spar, 2008. Foto: Nasjonalmuseet
Annonse

Praktiske utfordringer virker påtrengende tilstede i det norske kunstfeltet denne høsten. Nasjonalmuseet og Munchmuseet er som vi vet på flyttefot, men også mindre aktører befinner seg in transit: UKS har vært på leting etter lokaler en stund. Galleri RAM fikk sagt opp sin leiekontrakt før sommeren.

 

Kunsthall Oslo har allerede i en årrekke lekt katt og mus med kapitalinteressene i skyggen av Barcode-tårnene i Bjørvika. 9. september åpner de igjen i nye lokaler, denne gangen spredd på to adresser, med en utstilling av tekstilkunstneren Elisabeth Haarr. Strid er tittelen på Haarrs utstilling, og også på en stor fane som er planlagt å vaie mellom høyhusene, som for å signalisere en intensjon om å holde seg fast.

Som del av Munchmuseets lange intermesso-program Munch­museet i bevegelse skal Kunsthall Oslo gjøre en rekke utstillinger med utgangspunkt i samlingen til museets underavdeling, Stenersenmuseet. I oktober er det duket for en ­separatutstilling med den norske kunstneren Kai Fjell (1907–89). Her får man blant annet se den sjeldent viste, sirlige og drømmende syklusen med tusjtegninger han gjorde til den norske mesenen Rolf Stenersens frie gjendiktning av Arthur Rimbaud, Spinn etter Rimbaud (1946).

Høsten byr på solide, men ventede retrospektiver og separat- og duoutstillinger med etablerte kunstnere som Lotte Konow Lund på Henie Onstad Kunstsenter, Toril Johannessen og Tue Greenfort på Museet for samtidskunst, Ann Cathrin November Høibo på Standard (Oslo), fulgt av Gardar Eide Einarsson og Per Krohg samme sted, Josefine Lyche på QB Gallery, og Dag Erik Elgin på OSL Contemporary, for å nevne noen.

Kunsthall Oslo fra 9. september til 30.oktober: Elisabeth Haarr: Strid. Her: Færdaminne – Jammerbugt, 2013. Foto: Eline Mugaas

Den flanerende ånden har festet grepet om årets utgave av Tegnebiennalen, kuratert av kunstneren Elise Storsveen og gitt den sorgløse tittelen SKISSEN. Det handler om å slippe kontrollen og presentere mulighetene som ligger i det uferdige arbeidet, sier Storsveen. Tegnebiennalen rommer òg en utstilling i utstillingen med et noe mer artikulert forsett; til den Guy Debord-inspirerte En kollektiv psykogeografisk guide til Oslo er kunstnere invitert av kurator-trioen Ottar Karlsen, Ida Madsen Følling og Eirik Senje til å bidra til en ukonvensjonell kartlegging av det norske samfunnets verdier og ideer slik disse kommer til syne i Oslo som åsted for rask byutvikling, for å parafrasere beskrivelsen som gikk ut til de inviterte kunstnerne en gang før jul i fjor. Tegnebiennalen vil som tidligere år fordele seg på et uoversiktlig antall adresser i Oslo.

Tegnebiennalen 2016 fra 23. september og utover: Skissen. Her: Idun Baltzersen. Tegnerforbundet, Galleri LNM, Soft Galleri, Norske Grafikere, Vigelandsmuseet, Prosjektrom Carl Berner, Kunstnerforbundet, R.O.M. for kunst og arkitektur og Kunstnernes Hus. Foto: Tegnebiennalen

Også triennalen Bergen Assembly er en spredt affære. Denne er imidlertid også utstrukket i tid, med arrangementer som overlapper eller avløser hverandre gjennom hele året. Et forsøk på å gi triennalen et samlet og representativt nedslag gjøres nå i september, med grundige presentasjoner av alle prosjektene.

To amerikanere med New-York-sekstitalls-pondus presenteres Oslo i september: Under Ultimafestivalen vil brassensemblet The Theatre of Eternal Music Brass Ensemble fremføre La Monte Youngs The Second Dream of the High-Tension Line Stepdown Transformer i Kulturkirken Jakob. Og konseptkunstneren Lawrence Weiner åpnet nettopp utstillingen Whisked Away From på galleriet OSL Contemporary.

 

Astup Fearnley Museet fra 23. september til 22. januar: Los Angeles – A Fiction. Her: Michele O’Marah, detalj fra Three Barbs (Amber, Emily and Trish), 2010. 

Den amerikanske vestkysten er heller ikke glemt. Med gruppeutstillingen Los Angeles – A Fiction slår Astrup Fearnley-museet sammen to av sine yndlingsgeskjefter: den geografisk-motiverte gruppeutstillingen og amerikansk samtidskunst. Samtlige kunstnere er fra Los Angeles, og det kan også virke som om byen i tillegg er et sentralt motiv i utstillingen. I en pressemelding fra museet heter det at utstillingen vil «skape et fiktivt og subjektiv syn på Los Angeles der de ulike narrativene genererer en flytende synergi mellom kunstverkene». Kunstnerlisten favner flere generasjoner, fra John Baldessari og Ed Ruscha til duoen Ryan Trecartin/Lizzie Fitch og Nancy Lupo. I tillegg til den omfattende kunstnerlisten presenterer katalogen tekstbidrag fra en rekke forfattere.

Det lille Oslo-galleriet VI, VII åpner sesongen med en utstilling av den Los Angeles-baserte kunstneren Amy Yao, hennes første på galleriet. Utstillingen heter Superficial Abyss og handler ikke om hjembyen hennes, men den allestedsnærværende kommunikasjonsteknologi SAW. Etter Yao følger en utstilling med den Paris-baserte amerikanske filmskaperen Benjamin Crotty. En annen filmskaper med en fot i kunstfeltet er Trygve Luktvasslimo, som i september er aktuell med en utstilling på Nordnorsk kunstsenter hvor den siste installasjonen i den satiriske filmtriologien hans Et liv uten ekko, «Closer to more», får premiere.

Vi slipper heller ikke unna den tematisk helgarderende gruppeutstillingen; nye Kunsthall Trondheims åpningsutstilling har fått den innfløkte tittelen this is a political (painting) etter et verk av norske AK Dolven, som her får selskap av svenske Kajsa Dahlberg, østerrikske Valie Export, det franske kollektivet Claire Fontaine og rumenske Alexandra Pirici. Med «kropp, samfunn, arbeid, identitet og språk» oppnevnt som utstillingens tema, skulle de fleste tenkelige innfallsvinkler til materien være dekket. I Kunsthall Stavangers gruppeutstilling Den eneste veien frem er kunsten riktignok viklet ut av kokette Magritte-parafraser og temarekker så totale at det knapt finnes et utenfor, men dens indignerte påtale av verdens håpløshet etterlater meg ganske forvirret i forsøket på å lokalisere en kuratorisk idé.

Hvor er gruppeutstillingen denne høsten som tar et definerende grep om kunsten som mønstres? Er det Sayable/SeeableKunstnernes hus, laget i samarbeid med Litteraturhuset, som ser på forholdet mellom billedkunst og litteratur, friksjonen mellom tekst og bilde? Kanskje. Her òg synes kriteriene løse og generelle. Kanskje er det den esoteriske gruppeutstillingen Secrets in the Carbon Atom på det kunstnerdrevne galleriet Podium i Oslo i slutten av september som går av med seieren? Forhåndsomtalen er knapp og ugjennomtrengelig, men noen ganger er det å foretrekke framfor floskler og plattheter.

 

Denne artikkelen er en del av Morgenbladet Kunstkritikk nr. 3, et redaksjonelt sammarbeid mellom Morgenbladet og nettidsskriftet Kunstkritikk.
 

Annonse