00:00 - 09. september 2016

Krigen og klangen

Musikken kan ikke unngå å speile sin voldelige samtid – og ofte ender den i krig med seg selv, skriver Rob Young.

Opp fra asken: 14. november 1940 ble katedralen i Coventry bombet i et stort tokt med kodenavnet Måneskinnssonate. Katedralen ble nyinnviet i 1962 med urfremføringen av Banjamin Brittens War Requiem. Tyske Dietrich Fischer-Dieskau og engelske Peter Pears sang de to mannlige solostemmene. Den russiske sopranen Galina Vishnevskaya ble nektet utreise, og måtte erstattes i siste liten. Foto: Universal History Archive/UIG via Getty Images

Det var trompeter som fikk Jerikos murer til å falle. For vel kan musikk formidle kunstnerisk skjønnhet på sitt aller ypperste, men la oss ikke glemme at musikk også er blitt brukt som våpen i krig, helt siden de første aggressive slag mot en hul trestamme.

Den norske korpstradisjonen har århundrelange militære røtter, og over hele verden ble korps opprinnelig stiftet for å oppmuntre hærstyrkenes marsj til slagmarken. I dag har skolenes musikkorps en mer praktisk sosial funksjon, der de symboliserer nasjonal stolthet under høytidsfeiringer.

Avstanden kan synes stor mellom 1800-talls­korpsenes kampeggende toner og vår tids korps med drillpiker, glade ansikter, kjente marsjer og poplåter i ny tapning på repertoaret, men den patriotiske følelsen av samhold og felles verdier har ikke endret seg stort.

Annonse