Annonse
00:01 - 23. september 2016

Jon Refsdal Moe om musikkens veikryss

Alt startet i et veikryss, skriver Jon Refsdal Moe.

Annonse
En trøstevise til de som skal dø, og til de av oss som blir igjen.

Kan du huske sommeren for 20 år siden? Kan du huske hva du hørte på?

Selv hadde jeg forelsket meg den sommeren, i en indiepopjente med prestekrager på kjolen, så for meg gikk det mest i The Wannadies og Pulp. Men det var også denne sommeren, i 1996, at den svarte musikkarven for alvor kom tilbake og festet grepet om Amerika og verden. Både Roberta Flacks ballade «Killing me Softly» og «Ready or Not» av The Delfonics gjenoppsto med hiphop-gruppa Fugees, og Stevie Wonders «Pastime Paradise» ble en monsterhit i Coolios lett pompøse gangsta rap-versjon.

Men det største øyeblikket nådde ikke hit: «Tha Crossroads», Cleveland-gruppa Bone Thugs-n-Harmonys smellvakre hyllest til raplegenden Eazy-E, var ikke engang innom VG-lista, selv om den toppet listene i USA hele sommeren igjennom. Kanskje den brøt for mye med hva vi trodde hiphop skulle være på den tiden. Den var myk og kjærlig og syngende, en trøstevise til de som skal dø, og til de av oss som blir igjen.

Og det finnes et før og et etter i skandinavisk resepsjon av denne sangen. Jeg fikk det ikke med meg selv, men en kompis skrek det til meg over en saltbakt kveite nå i vinter, at det var denne svenske Christian Falk spilte på radio den sommeren da han døde. En varm formiddag i Stockholm, fluer og veps, musikklegenden Christian Falk i studio full av kreftsvulster, og som et siste god natt til verden setter han på siste låt, og han vet at han vil være død når showet kommer på: See you at the Crossroads, so you won’t get lonely.

En gang var jeg veldig fan av Christian Falk også, av bandet der han spilte bass på 1980-tallet, da Joakim Thåström var den aller siste rockeguden og jeg var 12 år, langt oppe i amfiet, med et Imperiet-skjerf viklet rundt den ene hånda. Nå var han legendarisk produsent og låtskriver for Robyn og Neneh Cherry, og nå skulle han dø.

Sommeren for 80 år siden gikk gitaristen Robert Johnson til et veikryss i Mississippi. Der møtte han djevelen og solgte sjelen sin. I bytte mot sjelen ga djevelen ham bluesen, og slik startet egentlig alt. Slik startet musikkarven som skulle komme til å definere så mange av oss, som skulle bli prismet vi ser verden gjennom, som skulle bli til arsenalet av fortolkninger der vi hele tiden prøver å gjenfinne oss selv.

La oss kalle det svart musikk. Det er sikkert ikke et korrekt begrep. Men la oss gjøre det likevel. Elvis Presley begynner i det veikrysset. Albert Ayler begynnner der. Michael Jackson, Eazy-E, Janis Joplin og Bone Thugs-n-Harmony begynner der. Og du og jeg begynner også der, men ingen av oss tror på djevelen. Så hvilken angst er det Robert Johnson skriker ut på «Cross Road Blues»? Hvorfor falt han ned på knærne der i veikrysset? Hvorfor døde han to år senere, bare 27 år gammel?

Det er et annet veikryss jeg ser for meg i Bone Thugs-n-Harmonys «Tha Crossroads». Ingen lange skygger etter poppeltrærne, ingen djevelhunder som lusker rundt i krokene, ingen kald måne, ingen forfalne våningshus i horisonten, der bredrumpede fascister med skjegg og selebukser pusser sot av børsa.

Det er mer som coveret på The Jacksons-platen Victory fra 1984: et stort veikryss ute i verdensrommet, mørkeblå himmel med masse stjerner, svart asfalt med gule striper og gateskilt som peker hver sin vei ut i tomheten. Og de står bare der og henger, Krayzie Bone og Layzie Bone og Bizzie og Wish, de bare står der og venter på Eazy, tar en sigg og prater tull, og ett eller annet sted kommer Eazy-E gående med Compton-kapsen sin og de store solbrillene, men de har ikke sett ham ennå. Et eller annet sted går Robert Johnson også. Og kanskje de aldri kommer til å få øye på ham heller, men det er veldig fint å vite at de står der.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse