---
Anmeldelse
Oslo-Filharmonien
Vasily Petrenko, dirigent
Beethoven-festival, samtlige symfonier, 31.8–11.9
Oslo Konserthus
---
Å åpne konsertsesongen med alle Beethovens symfonier kan kanskje virke forutsigbart. Har vi ikke hørt dem før, og er de ikke del av standardrepertoaret? Svaret er utvilsomt «jo». Men hvor gode er egentlig spørsmålene?
Beethovens symfonier utgjør tilsammen et verk så rikt på kontraster og nyanser, historiske pek og kompositoriske finesser, kort sagt musikalsk kvalitet, at de kan åpnes og fortolkes igjen og igjen. Det skjer også jevnlig i de største orkestrene – som har holdt på slik i nærmere 200 år. Derfor vitner det om mot og visjon når Oslo-Filharmonien og sjefdirigent Vasily Petrenko setter hele syklusen på programmet – for første gang i Oslo.
Oppgaven er imidlertid krevende. I essayet «Detaljens revolusjonære kraft» (26. august) forsøkte jeg å vise at dersom Beethovens storhet skal vekkes til live, og ikke bare med taktfast jubel bekreftes som en stivnet vare, gjelder det å komme på sporet av partiturenes detaljer. De kan tidvis være godt skjult i klangens lag og historiens folder. Musikernes oppgave blir dermed å lytte dem frem, sette dem i relieff i det langstrakte forløpet, og slik skape musikalsk mening – igjen! Lyktes de her?
Selvsikre gester. Jeg er blandet. Vasily Petrenko er utvilsomt en dyktig og ambisiøs dirigent som får Oslo-Filharmonien til å yte. Før hver symfoni innledet han dessuten fra podiet med noen ord om forholdene rundt verkenes tilblivelse. Det fungerte godt og ga inntrykk av grundighet og bredde i innstuderingen. Men så fort han, ofte litt for raskt, satte musikerne i gang, varte det ikke lenge før vi var tilbake på standardsporet.
Orkesteret er parat og oppmerksomt, men kommunikasjonen er blokkert når Petrenko med rak rygg og selvbevisst mine triumferer med selvsikre gester i storslagne orkestrale øyeblikk, ladet med energi. Det er effektivt og håndverksmessig solid, men som ved tidligere anledninger med Petrenko på dirigentpulten, savner jeg dybden og strekket, det lyttende øret, følsomt for utvikling og perspektiv.
Lovende åpning. Den første konserten var lovende. I symfoni nr. 1 og 2 ante man en mer ydmyk tilnærming, som om Petrenko lyttet til orkesteret og verkenes bevegelser, istedenfor bare å nyte sine egne. Enkelte ujevnheter forekom riktignok, og særlig scherzo-satsene gikk for fort og manglet finesse. Uhell som dette er absolutt til å leve med, så lenge man fornemmer et overordnet ønske om å trenge bak den ytre fasaden.
Med symfoniene 3 og 4, var vi derimot tilbake til stålkontrollen. Spillet er velorganisert, men kaldt. Petrenkos finale i den fjerde symfonien var blendende virtuos og kronet en på mange måter utadvendt tolkning. I mine ører gikk det imidlertid gjennomgående for fort, og selv om orkesteret imponerer med i det hele tatt å mestre samspillet i den krevende akustikken, var det tidvis på hengende håret. Den mektige 3. symfonien, Eroica, var igjen effektivt samlet, men merkelig sjelløs. Jeg savnet strekket i sørgemarsjen, og i scherzoen gikk det over stokk og stein.
I den sammensatte 6. symfonien, Pastorale, som maner frem en serie naturskildringer, var det derimot flere fine partier, særlig i første sats. Men fra midten i den kjente «Scenen ved bekken», symfoniens langsomme og særdeles dvelende andresats, var det som om det hele raknet. Dyktige treblåsere gjorde hva de kunne med melodiske figurasjoner og fugleimitasjoner, men fikk liten hjelp til formidling og fantasi. Den folkelige scherzoen var fort unnagjort, før den mektige stormen brøt løs. Her kom den selvsikre gestikken til Petrenko igjen til sin rett, noe som derimot gjorde symfoniens milde, men bredt anlagte avslutning til et blekt antiklimaks.
Den kjente nr. 5, Skjebnesymfonien, låt igjen mektig, selv om overgangene også her virket udynamiske og dybden uteble.
Glitrende diksjon. Etter en på mange måter briljant åttende symfoni, fremsto den syvende på sin side som et høydepunkt. Det var ikke så overraskende gitt verkets usedvanlig rytmiske og energiske karakter, trekk som åpenbart gir Petrenko sjansen til å vise seg frem. Men også i den alvorstunge allegrettoen lot han til å ville trekke linjene, noe som antydet en retning mot noe mer ettertenksomt.
Avslutningen med den niende kunne sies å oppsummere hele syklusen, på godt og vondt. Mye, særlig i innledningen og den store finalen, fungerte overbevisende, med imponerende innsats og glitrende diksjon fra Oslo Filharmoniske Kor. Scherzoen og de heftige midtpartiene mot slutten gikk på sin side igjen unna i et overspent tempo der sensasjonsfaktoren blir overflaten som skal redde helheten. Men akkurat det går ikke med Beethoven.
Petrenkos ansvar. Alt i alt fremsto altså Oslo-Filharmoniens Beethoven-festival som tidvis briljant, men også temmelig ujevn, og iblant kald og standardisert. Mange feilskjær kan godtas, så lenge viljen til å bore i stoffet, lytte frem og fortolke i det minste er mulig å fornemme. Skjer ikke det, blir også spørsmålene stilt innledningsvis med ett høyst legitime – hva skal vi da med nok en runde? Hvorfor skal vi da fremføre Beethoven nok en gang?
Ansvaret ligger her primært hos Vasily Petrenko, som er og blir formidlingens sentrum. Orkesteret, og ikke minst dets enkelte medlemmer, kan ønske å bidra så mye de vil; i møte med en dirigent som først og fremst er effektiv og arrogant, er det ikke mye de får gjort. Dessverre.