Annonse
14:12 - 09. september 2016

Antikk transfest

Karen Nikgols symbol- og effektmettede Satyricon-oppsetning savner en fortelling.

Burleskt, utmattende: Karen Nikgols Satyricon på Black Box. Foto: Jason Havneraas
Annonse

Før dørene til Karen Nikgols sceneproduksjon Satyricon åpnet, ble det vist en video i foajéen på Black Box. Den minnet om en 90-talls­musikkvideo og viste blant annet en androgyn gutt som strippet til pulserende techno. Videosnutten var et treffende varsel om det som skulle komme: en visuelt drevet forestilling preget av høyt tempo og overveldende sanselighet – en ode til 90-tallets ravekultur komponert av røykmaskiner, strobelys, blinkende LED-lys og halvnakne kropper.

Med Satyricon har Nikgol, som har bakgrunn som billedkunstner, og samarbeidspartnere laget en fri adapsjon av den romerske satiren ved samme navn, antatt å være forfattet av Gaius Petronius under Neros keisertid i det første århundret etter Kristus. Petronius skal ha vært Neros fremste rådgiver i saker som gjaldt stil og smak, sentrale temaer i tekstens satiriske skildringer av ­karakterer som ofte er tilgjorte og pompøse.

Mesteparten av teksten er imidlertid gått tapt. Fragmentene som har overlevd gjengir bare deler av narrativet, og gir en leseropplevelse som ligner mer på en postmoderne roman enn en dramatisk tekst fra den romerske antikken – et inntrykk som forsterkes av at Satyricon inneholder mye sex og vold. Disse egenskapene ved originalteksten skulle man tro gjorde den til et medgjørlig utgangspunkt for et prosjekt som Nikgols.

Annonse