Annonse
00:00 - 26. august 2016

Detaljens revolusjonære kraft

De kommende ukene fremfører Oslo-Filharmonien alle Beethovens ni symfonier. Hva er det med disse verkene? Hvorfor er de fortsatt radikale? Emil Bernhardt forsøker å svare.

Annonse

Om dagens debatt om Europa skulle ha noen representant i musikken, måtte det være Beethoven. Ikke bare er den såkalte Europahymnen basert på temaet fra hans niende symfoni, den ikoniske melodien til Schillers ode «An die Freude». Komponisten fra Bonn var også dypt preget av den gryende modernitetens muligheter og krav. Det handlet om enkeltmenneskets individualitet og skjebne, om opplysning og borgerlig frigjøring, det hele inspirert av en liberal humanisme som også innebar dyrkelsen av kunstnergeniet – en rolle Beethoven selv skulle innta med stort hell.

Men det som for ettertiden fremstår som en nesten revolusjonær radikalitet, viser seg ved nærmere ettersyn som et sammensatt kompleks, fullt av subtile nyanser. Som fri og selvstendig kunstner var Beethoven sårt avhengig av støtte fra et kresent, konservativt aristokrati. De tydeligst politiske verkene, som Wellingtons Sieg eller Der Glorreiche Augenblick, var åpenbare B-varer, musikalsk sett, med sine heller uforpliktende eksperimenter. Og ambivalensen i det politiske antyder bare overflaten: Det åndelige dypet og den musikalske ærgjerrigheten Beethoven etterhvert skulle investere i bredt anlagte formforløp, viste seg fremfor alt i arbeidet med de etablerte formatene, som klaversonaten, strykekvartetten og symfonien. Sistnevnte samlet maksimal kunstnerisk ambisjon og kompositorisk finesse i en offentlig henvendelse, og her ble Beethoven utvilsomt en betydelig fornyer. Likevel: Utviklingen av den moderne symfonien skjedde i kontinuerlig dialog med tradisjonen, på flere plan.

Når Oslo-Filharmonien og dirigent Vasily Petrenko nå fremfører alle Beethovens ni symfonier, vitner det om mot og visjoner. Syklusen er ethvert symfoniorkesters – og enhver dirigents – ildprøve. Stadig nye versjoner kommer ut, en av de siste er sir Simon Rattles andre boks, denne gang med Berliner Philharmoniker, som for sin del har spilt inn syklusen en rekke ganger. Hvorfor er det slik? Hva er det som fortsatt gjør disse verkene så grensesprengende, 200 år etter at de ble skrevet?

Lese mer?

ALLEREDE ABONNENT?
ABONNEMENT
Fra kr 39,-
per uke ved kjøp
av 12 mnd abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.