Annonse
00:00 - 22. juli 2016

Hjemme hos Maison

Dansk design og arvegods fra dalstrøka innafor, i en funkisbolig så grundig pusset opp at det ser ut som nyfunkis: Vi ble med hjem til Helle Tjaberg, redaksjonssjef i Maison Interiør, for å oppleve og forstå den norske boligdrømmen. ​

Sikkert spor: Oppdager du den lille apekatten til Kay Bojesen i et husvær, kan du være ganske sikker på at stoler, bord og lamper også er av fornemt opphav.
Annonse

INN I ARKITEKTUREN

Vi tilbringer ca. 90 prosent av døgnet innendørs, og brorparten av tiden er vi hjemme.

Innsiden av boligen er dermed den viktigste arkitekturen i livene våre.​

I en serie på fire artikler ser Morgenbladet på viktige tendenser for hvordan
vi tenker om hjemmene våre akkurat nå.​

Det er en vakker torsdag formiddag på Tåsen nord i Oslo. Vi er på jakt etter den norske middelklassens boligdrøm. Og mye tyder på at vi er på rett spor. For her er det Tesla til lading i carporten. En samboer er pent parkert ved stuebordet med en bærbar Mac der han «arbeider på en presentasjon». I yttergangen er baggene ferdigpakket for Færder’n neste dag. Alt innenfor rammene av et hus fra 1935 som er så grundig pusset opp at det ligner mer på årsgammel nyfunkis enn den klassiske funksjonalistiske villaen det faktisk er. 

«Hvordan ser eneboligen til den typiske designinteresserte nordmannen ut i 2016?», spurte vi Helle Tjaberg fra Maison Interiør da vi skulle lete opp kroneksemplet på den bemidlede middelklassens interiør- og møbelpreferanser. «Haha, nei, dere får bare komme hjem til meg, da», svarte Helle. «Det er ikke så fancy – men jeg tror det er temmelig symptomatisk!» 

Som sagt så gjort. For med over tyve års fartstid i norske interiørpublikasjoner har Tjaberg en enestående oversikt over hjemmene til den delen av den norske befolkningen som har det mest aktive forholdet til design og dekor av egen bopel. 

OPPUSSET ENEBOLIG FRA 1935

Hvor: Hjemmebesøk rett ved Ullevål Hageby i Oslo.

Hva:  Svært pent oppusset bolig fra 1935 .

Hvem: Interiørarkitekt Hanne Arvik fra Metropolis arkitektur og design, for Helle Tjaberg med familie.

Interiørtema: Er en urban, åpen og lys enebolig fylt med skandinavisk design fremdeles bildet på den norske boligdrømmen? Vi var på hjemmebesøk hos redaksjonssjef Helle Tjaberg i Maison Interiør  for å sette hjemmet hennes i sammenheng ​

Blandings. – Så dette er slik folk vil ha det? 

– Haha, nei, det kan jeg ikke si! Men det jeg tror, er at dette er ganske typisk. Og jeg kan ikke ta æren for det selv engang, for vi kjøpte det nyoppusset for et par år siden. Og jeg må nesten understreke at interiøret er preget av litt typiske arkitektvalg som jeg kanskje hadde unngått om jeg hadde bestemt. Og vi er i gang med å male om, altså. Det er bare ikke så viktig for meg å gjøre slike endringer med en gang, interiør og design er først og fremst fag for meg, så jeg er nok mye mindre interessert enn mange andre. Det er ikke eget interiør som preger insta-kontoen min, for å si det slik.

Vi sitter ved kjøkkenbordet i et rom som tidstypisk flyter sømløst over i spisestue og stuer, med en frittstående liten kjøkkenøy som eneste bølgebryter. Det som må ha vært av vegger i første etasje er nemlig i all hovedsak ryddet unna. I tillegg er et anneks som i årenes løp ble lagt til i bakkant av huset, gjort om fra en tett boks med knøttsmå vinduer, til det rene drivhuset, slik at lyset flommer inn i rommene fra alle kanter. Så beskrivende for vår felles estetiske selvforståelse er dette huset at det spilte hovedrollen i Skam-light-filmen Natt til 17. fra 2014, som selve bildet på alt som er delikat, rent, idyllisk og velstående i landet vi lever i. 

– Du har kanskje ikke stått for oppussingen. Men møblene er deres. Hva kan du si om interiøret her?

– Nei, det er nok ganske typisk, det også. Litt arv og litt design. Vi sitter jo i disse Y-stolene til Wegner nå, men frem til for et år siden var det Ikea-stoler her, få med det! Jeg tror mange har hjem som preges av en livslang utbytting av Ikea-møbler med andre ting etter hvert som vi får råd. 

 

Det skal ganske mye selvtillit til for å bryte med rådende trender.

Helle Tjaberg, Elle Maison-redaktør

Pent, enkelt, nordisk. Og for dem av dere som leser Bonytt og tilsvarende publikasjoner, kan vi her fylle på med noen detaljer om hva som pr. nå er resultatet av denne strategien. Hjemme hos Tjaberg finnes designmøbler som en lys sofa fra R.O.O.M, supplert med puff fra Kvist og en stålampe fra finske Secto.  

Blandet sammen med dette står arvegodset, der samboerens familie har bidratt inn i heimen med blant annet en Amerika-klokke fra 1920-tallet og en spisestue-innredning i gustaviansk stil, utført av J. Dahle på 1960-tallet. 

Over hodene våre henger en 1920-talls prismelampe fra Nobel Antik og lyser ned på oss og en marmorplate felt inn i et elegant stålbord. På veggene rundt deler norsk originalkunst plassen med noen kenyanske trefigurer. Supplert med det hemmelige håndtrykket til alle elskere av nordiske designklassikere, nemlig den vesle tre-apen danske Kay Bojesen designet i 1951. 

På gulvet er det hvitoljet eikeparkett. Kjøkkenfrontene fra Bulthaup er i litt varmere tre, mens veggene og takene er hvite. Og selv om man med litt godvilje kan spore litt dyprødt og marineblått i gulvteppene, er interiøret i påfallende grad tappet for farge. Hvitt, grått, sort, beige og trefarge i ulike valører dominerer totalt, i et rom som på mange måter er ganske minimalistisk. Her er ingen gardiner, bare persienner. Belysningen i stuen er i hovedsak spots innfelt i slisser i himlingen. Og selv om Ikea har forskrevet grønne planter som svaret på alt i fremtidens hjem, er det langt mellom blomsterpottene. 

– Ok, dette her er jo veldig fint. Men hvorfor vil du ha det akkurat slik? Og hvorfor er så mange enige med deg?

– Jeg tror det har med klassiske kvaliteter å gjøre. Og Insta, svarer Tjaberg 

 

Jeg tror mange har hjem som preges av en livslang utbytting av Ikea-møbler med andre ting, etter hvert som vi får råd.

Helle Tjaberg, Elle Maison-redaktør

I like Likes. Én forklaring på strømlinjeformingen av interiørsmaken som Tjabergs eget hjem er en så tydelig eksponent for, er jo avgjort at dette ganske enkelt er akkumulasjonen av alt det beste møbelsnekkere og kunsthåndverkere har klart å produsere over det siste århundret. Pent plassert innen en felles kulturhorisont av nordisk modernisme. 

Eller så handler det om at sosiale medier som Instagram, og deres deling av det private og individuelle, har ført til en voldsom ensretting, fremfor det mangfoldet man kanskje kunne vente seg. 

– Du er jo en veteran i interiørjournalistikken. Hva har endret seg i måten vi kommuniserer hjemmene våre på?

– Det er mange ting. For det første har jo interiør en helt annen status nå enn da jeg begynte for over tyve år siden. Mange flere er interessert. Og det er mange flere kanaler, både for å vise seg frem og for å søke inspirasjon. Tidligere var det jo Bonytt som kom en gang i måneden og nærmest dikterte hva som var greit og hva som ikke var det. Slik er det ikke lenger. 

– Men samtidig kan det nesten virke som om smak og stil er enda smalere enn det var? Det er en trend man jo kjenner fra andre kulturelle uttrykk, som film og musikk, og ikke minst arkitektur. Internett har jo ikke brutt opp kulturen i et vell av sterke subsjangere, men ser snarere ut til å smelte alt sammen til temmelig enhetlige uttrykk?

– Ja, du kan si det. Og det har selvfølgelig med å gjøre at det som før var privat, altså hjemmet, offentliggjøres gjennom sosiale medier. Og folk vil veldig gjerne ha positive tilbakemeldinger på det de poster, vi kjenner jo alle til dette med likes og alt det der. Det skal ganske mye selvtillit til for å bryte med rådende trender. 

– Og hvis noen først lykkes i å gjøre noe annerledes, vil kanskje dette spre seg som ild i tørt gress og bli tatt opp i normen med det samme?

– Ja, det er også en side ved det hele. Kommer noen på en god idé, så er veien til både konsumenter og konkurrerende produsenter utrolig kort. Ta de fritthengende bokhyllene. Om det var Montana eller hvem det var som begynte med det, spiller ingen rolle. I løpet av en sesong finnes det mer eller mindre identiske varianter over alt. Samtidig som det formidles fortløpende gjennom Instagram, sier Helle Tjaberg. 

Dermed er det ikke så rart at mye blir likt. Og er det i det hele tatt mulig å gjøre noe annerledes?  

Ja. I siste utgave av denne lille serien møter vi neste uke to som vier livet sitt til å beholde interiøret som et fritt og kreativt felt: Vi drar til Gamlebyen i Oslo for å dybdediskutere interiørdesign rundt kjøkkenbordet til designduoen Kollekted by.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.