00:00 - 17. juni 2016

Utenforjazz

Verdens fremste nålevende jazzkomponist fyller åtti, men pianospillet hennes er ikke mye å rope hurra for.

Ved sjangergrensene: Carla Bley og hennes trio sier mye med få toner. Foto: Cateria di Perri/ECM Records

Det er de færreste musikere forunt å gi ut plate på sin åttiårsdag. Ja, for jazzmusikerne i Carla Bleys generasjon er det de færreste forunt i det hele tatt å ha åttiårsdag.

Jazzverdenen så svært annerledes ut på femtitallet, da Carla Bley, eller Karen Borg, som hun het den gangen, ble jazzunnfanget som sigarettselgerske på den legendariske klubben Birdland på Manhattan. Musikerne levde opp til alle ­mytene du kan lese om i Christopher Nielsens Jazzbasillen: heroinsprøytende, junkfoodspisende og med sitt eget stammespråk som på engelsk faktisk brukes den dag i dag. (I parentes bemerket er det ingen jazzmusikere som sier «sløyt, mann» eller avslutter hver setning med «esse!» i Norge i dag).

På sekstitallet var hun og ektemann Paul Bley (de skilte lag i 1967, men hun beholdt etternavnet) ledestjerner for frijazzbevegelsen; han som pianist og hun som komponist og arrangør. Mange av Paul Bleys fineste solo- og trioplater med Jimmy Giuffre og Steve Swallow er fylt av Carlas komposisjoner.

Annonse