Hvis man som kulturjournalist i et møte med en kunstner antyder at denne kunstnerens kunst er entydig, så er løpet ofte kjørt. Kunstneren vil oppleve spørsmålet som frekt – selvsagt peker ikke kunstverket mitt i én retning!
Dette ligger dypt nedfelt i forståelsen av nærmest ethvert kulturuttrykk, enten det dreier seg om en roman, film, sang, plate eller billedkunst. Når Ola Nordmann møter et verk, tar han/hun det for gitt at verket er mangetydig, sprikende og gjerne forvirrende. Det skal gjerne kommunisere en rekke motstridende ståsteder samtidig. Hvis ikke, blir verket avskrevet som billig propaganda, og knapt verdig betegnelsen «kunst».
Men ingen regel er uten unntak. Det er tydeligvis ikke greit at Norges største popband i 2016 lager låter som ikke umiddelbart kan tas til inntekt for én bestemt posisjon. Er låten forvirrende? Må man konsentrere seg for å få noe utbytte av den? Har den mange nivåer og inntar flere posisjoner? Da er det et problem, i hvert fall om avsenderen er Karpe Diem. Det skjedde da de slapp «Attitudeproblem», forrige låt i serien Heisann Montebello, og det skjedde denne uken, da «Den muslimske elefanten» ble sluppet. Journalister og kommentatorer kastet seg rundt og krevde svar: Hva, helt nøyaktig, er det den norske rapduoen mener?
Idealet om den mangetydige kunsten gjelder åpenbart ikke for alle.