00:00 - 17. juni 2016

To fremmede banker på

27-årige Henrik Martin Dahlsbakken lager film lik en langt eldre franskmann i den stilsikre, men tynne Sensommer.

Pastisj i tredje potens: Regissøren lager en filmverden, mer enn en virkelig verden. Foto: FilmBros AS / Another World Entertainment Norway AS

Det er noe så usedvanlig forfriskende uforskammet og respektløst over Henrik Martin Dahlsbakkens aspirasjoner og driftighet, at det er fristende å tilgi ham for hans (foreløpige) ufullkommenheter som filmskaper. Han produserer, klipper, skriver og regisserer selv, i et voldsomt tempo.

Med Sensommer har han skrudd opp ambisjonsnivået fra spillefilmdebuten Å vende tilbake, og tatt med seg skuespillere og stab til Normandie. Resultatet er en blanding av trekantdrama og psykologisk thriller som strutter av ungdommelig pågangsmot, på både godt og vondt.

En psykologisk thrillers appell ligger i den pågående og nervepirrende usikkerheten om hva som er sant og hva som er løgn, hvem som er mentalt friske og hvem som er forrykte, og om det egentlig finnes et klart skille. Det er en slags ontologisk test i filmform. En kamp mellom rasjonalisme og empirisme. Mellom bevissthet og ubevissthet. Mellom kjølig nøkternhet og usømmelig begjær. Mellom Steven Pinker og Sigmund Freud. Og nettopp fordi film både kan være banalt konkret og grotesk drømmende, kler mediet og sjangeren hverandre.

Annonse