Annonse
09:13 - 25. mai 2016

Mathias Danbolt: Kunst og migrasjon

Er det noe vi ikke mangler, er det sublime bilder fra flyktningkrisen, skriver Mathias Danbolt.

Annonse

Selv 100.000 redningsvester kan ikke få Europas kullseilte asyl- og flyktningspolitikk til å flyte. Dette står klart i møte med frilansfotograf Rasmus Degnbols bilder fra Lesbos, som nylig vant prisen i åpen klasse under Årets Pressefoto 2015, utstilt på Det Nationale Fotomuseum i København. Degnbols billedserie Europe’s New Borders fikk prisen for å gi en «helt ny vinkel» på «årets historie», som juryen formulerer det.

Degnbol har fotografert Europas grenseområder ved hjelp av en hjemmelaget drone. Resultatet er en serie storslåtte oversiktsbilder som presenterer apokalyptiske tablåer i et militaristisk fugleperspektiv: Et hav av tusen på tusen strandete redningsvester som ligner et abstrakt maleri i oransje og sort. En tom livbåt på en menneskeforlatt strand fylt av punkterte gummibåter, redningsvester og bildekk.

Performancen trekker oss inn i krisehverdagens former og følelser gjennom en dveling ved stillstand og repetisjon, kjedsomhet og frustrasjon

Til tross for at bildene er velkomponerte og hyperestetiserte, er det vanskelig å kalle dem vakre. Dette er bokstavelig talt horisontløse bilder, som ved sitt insisterende fokus på sporene av massen, mengden og mørket flørter med det sublime: Bildene presenterer noe rystende og skremmende, som vi kan ånde lettet over å kun bli konfrontert med i et varmt og lyst gallerirom. Den skrekkblandede fryden som dokumentarbildene tilbyr er irriterende tiltrekkende, og det er ikke underlig at Degnbols bilder vinner priser.

Derimot er det vanskeligere å forstå hva juryen mener med at billedserien gir en «helt ny vinkel» på «årets historie», med mindre det er bruken av dronen det siktes til. Er ikke det sublime nettopp et privilegert estetisk rammeverk for fremstillinger av den såkalte migrasjons- og flyktningskrisen? Tenk på politikernes evinnelige bruk av bombastiske naturmetaforer som effektivt reduserer denne politiske krisen til et fryktsomt møte med ukontrollerte «strømmer», «bølger» og «tsunamier» av migranter, som «rammer» Europa.

Eller tenk på de dramatiske iscenesettelsene av mengder, masser og mørke som dominerer de forskjellige kunstneriske svarene på krisen som sirkulerer i mediefeltet, som Ai Weiweis innpakning av søylene på Berlins konserthus i 14.000 brukte redningsvester fra Lesbos, Jason deCaires Taylors perverse undervannsskulpturpark Museo Atlantico utenfor Lanzarote, eller rapperen M.I.A.s innsisterende spørring om «Borders, what’s up with that?» mot et bakteppe av anonyme migranter i musikkvideoen til popsangen Borders. Hvis sublime bilder som dette synes å levere helt nye vinkler på «årets historie» kan det være verd å spørre: Nye vinkler i forhold til hva, og for hvem?

Det var intet sublimt over aksjonsgruppen Castaway Souls of Sjælsmarks performance The Right to Have Rights! under åpningen av gruppeutstillingen Skillelinjen: Film og performance om grænsekontrol og grænsekrydsning på utstillingsstedet CAMP: Center for Migrationspolitisk Kunst i København, i starten av mars. Gruppen består av avviste asylaktivister som har blitt plassert i «utreisesenteret» (les: deportasjonsleiren) Sjælsmark, som Kriminalforsorgen driver nord for København. Det siste halve året har de arrangert en rekke protestaksjoner mot det danske asylsystemet og dets politiske rammeverk.

I et enkel skoleteaterformat gjenoppfører Castaway Souls of Sjælsmark små scener fra hverdagen som asylsøker i Danmark: En mann blir stoppet av politiet og tatt til avhør, hvor han blir presset til å signere dokumenter på et språk han ikke forstår, men som synes å angå hans såkalte «frivillige utreise». Eller, en mann kommer til legen på asylsenteret med store magesmerter, men blir avspist med et hurtig råd om å drikke mer vann uten nærmere undersøkelse. Eller, en kvinne og mann ankommer kantinen i leiren for å spise middag, men får kun en halv suppeskål. Uten mulighet for påfyll går de sultne fra bordet.

Performancens enkle og uspektakulære format understreker det rutinemessige ved møter med institusjoner og rammeverk som behandler asylsøkerne som det Sylvia Wynters ville kalt en mindre verdsatt sjanger av menneskeheten; illegaliserte «migranter» som hverken kan eller skal forvente å bli behandlet med selv den mest basale form for respekt. Iscenesettelsene av disse systematiske dehumaniseringsprosessene er uten tradisjonell dramaturgisk oppbygning, og fremstår kvelende i all sin enkelhet. Her er det ingen skrekkblandet fryd å oppleve. I stedet trekker performancen oss inn i krisehverdagens former og følelser gjennom en dveling ved stillstand og repetisjon, kjedsomhet og frustrasjon.

The Right to Have Rights! trekker oss inn i et utfordrende territorium, estetisk så vel som politisk. I kontrast til de fengslende dramaene fra Europas grenser, insisterer performancen på at vi forholder oss til det som skjer hos oss og på vegne av oss med pass eller oppholdstillatelse i Danmark. Iscenesettelsen fungerer som en kroppslig manifestasjon av Castaway Souls of Sjælsmarks forsøk på å bryte den «tavshed om de nedværdigende og ydmygende forhold vi er tvunget til at leve i», som de formulerer det i teksten «Flygtningemanifest» fra februar i år.

Iscenesettelsen av asylsystemets ulevelige hverdag retter på denne måten også søkelyset mot oppmerksomhetsøkonomien som styrer både medie- og kunstverdenen, og som alltid synes å privilegere den sublime event over den rutinemessige erodering av menneskers rett til rettigheter. Det er derfor viktigere med utstillingssteder som CAMP, som tør å prioritere performancer som ikke kaster ut følelsesmessige redningsvester til publikum. The Right to Have Rights! står som en påminnelse om at kunstneriske responser på denne politiske krisen kan gjøre annet og mer enn å gi oss estetiske pusterom – de kan også bidra til kampen for å puste.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse