09:30 - 25. mai 2016

Kunstpolitikkens tredje vei

Oslo kommune har lenge sittet på gjerdet i kunstpolitikken. Byen driver to museer, har en kommunal kunstsamling, noen atelierer og noen mindre stipendier. Men ellers har de private og staten stort sett regulert og finansiert kunstlivet i Oslo.

Dette står i sterk kontrast til andre norske byer, som Bergen, Trondheim, Stavanger og Moss, der politikerne har fått øynene opp for betydningen av en aktiv kunstpolitikk. Særlig Bergen har iverksatt en politikk som både har resultert i institusjonell vekst og bedre vilkår for kunstnerne.

Også i Oslo er kunstpolitikken blitt sentral, men dette har skjedd som et resultat av sprikende enkeltavgjørelser, ikke som en del av en helhetlig politikk.

Ett eksempel kan demonstrere dette: Med prosjektet Munchmuseet i bevegelse, visningsstedet Kunsthall Oslo og biennaleforprosjektet Oslo Pilot, står kommunen nå direkte og indirekte ansvarlig for tre institusjoner som har overlappende roller i kunstbyen Oslo. Dette kan naturligvis være produktivt, men det kan også resultere i kniving om ressurser og posisjoner. Her mangler kommunen åpenbart en strategi.

På en annen front skvises kunstnere og kulturarbeidere ut av sentrum samtidig som enorme kulturbygg reiser seg langs fjordkanten. Paradoksene og problemene synes åpenbare, samtidig som investeringene i sektoren øker.

Det siste er positivt både for kunstfeltet og byen, men det er nå på høy tid at Oslo kommune ser helhetlig på kunstfeltet og former en politikk som ser sammenhenger mellom de store institusjonene og den aktive kunstscenen. På dette området er det imidlertid åpenbart at både politikerne og byråkratene i Oslo kommune mangler tro på egne evner og egne virkemidler. De fokuserer på sine egne støtteordninger, fremfor å løfte blikket og tenke strategisk og visjonært.

Det som har vært hovedsatsings­området til Oslo kommune – de store museene – må suppleres med en politikk for mangfoldet på kunstscenen. Will Bradley fra Kunsthall Oslo kaller dette for kunstens økosystem og setter det opp mot den nyliberale kunstpolitikken som appliserer næringslivets rasjonalitet på kunstfeltet.

Men det er jo ikke slik at økonomene og eiendomsutviklerne har vært alene om å tenke instrumentelt rundt kunsten. Også sosialdemokrater har gitt kunsten en spesifikk rolle, som en del av en politikk for økt sosial likhet. Det er først og fremst den siste ideologien som har vært opphav til en kunstpolitikk som ganske ensidig har handlet om økt tilgjengelighet for publikum og økt støtte til kunstnerne.

Kanskje utgjør Bradleys kunstøkologiske tenkning en tredje vei i kultur­politikken, mellom høyresidens næringlivslogikk og venstresidens sosiale logikk. Det er en kunstpolitikk på feltets egne premisser, en politikk som vektlegger gode vekstvilkår fremfor kortsiktige resultater. Så er det selvfølgelig slik at dette på litt sikt kan gi et positivt utslag også på det økonomiske og det sosiale området.

Det som gir håp for de norske byene, er at både de blå, røde og grønne politikerne investerer i kunsten. Dette er unikt i et Europa der ideologiske og økonomiske hensyn tilsier redusert offentlig støtte til kunst og kultur.

Utfordringen ligger i den helhetlige tenkningen og de bakenforliggende strukturene. En av disse utfordringene blir tydelig utpekt i hovedreportasjen i dette nummeret av Morgenbladet Kunstkritikk, nemlig byenes evne og vilje til å regulere byen til andre formål enn profitable boliger og næringslivsstruktur. Et av de store spørsmålene i forbindelse med den kommende kunstplanen for Oslo er derfor om Oslo kommune er villig til å prioritere mangfold, heterogenitet og utenforskap i en by som vokser på økonomiske betingelser. Det ville i så fall ha ringvirkninger langt utenfor kunstområdet.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse