00:00 - 20. mai 2016

Inn på markedet

Nyliberalismens fraser gjallet mellom kinoveggene under årets filmfestival i Cannes.
I, Daniel Blake

Théâtre Claude Debussy i Cannes har 1100 seter i myk, dyprosa plysj. Hver dag klokken syv starter kveldens pressevisning fra konkurranseprogrammet her. Det er langt fra plass til all tilreisende presse. Derfor følger innslippet et innfløkt hierarkisk system basert på publikasjonens nedslagsfelt og kritikerens fartstid på festivalen.

Inne i salen er stemningen dempet forventningsfull, blikkene mellom aldrende kolleger diskrete. Mange har besøkt Cannes i flerfoldige tiår. Når den faste festivalvignetten er ferdig, lerretet går i svart, og de første tekstplakatene til filmen begynner, ropes det «Raoul», til minne om en kollega som i sin tid forgjeves speidet etter sin venn i tussmørket. Mild, innforstått latter. Penner føres mot notatblokken. Visningen kan begynne.

Man kan si hva man vil om kritikeres uhildethet. Like fullt er det liten tvil om at det lett bygger seg opp en helt egen avmålt gruppepsykologi på denne visningen, næret av en noe oppblåst selvforståelse om egen viktighet. Spredt latter og gisp forekommer. Men normaltilstanden er kjølig tilbakeholdenhet, på grensen til det surmulende. Men så i år kom et nesten tre timer langt tysk relasjonsdrama og endevendte alt. Plutselig var salen forvandlet til Latter på Aker Brygge. Gapskrattene runget, iblandet abrupte applausutbrudd. Det var mulig å høre snufsing. Hva var dette?

Annonse