Annonse
00:00 - 20. mai 2016

Det nye, nye alvoret

Highasakite trøbler det til for seg selv. På imponerende vis.

Kompromissløs selvtillit: Highasakites prosjekt er ambisiøst, alvorstungt og mektig imponerende. Foto: Hollie Fernando
Annonse

Blant minnene om klissete hårgelé og bråkete børstraktorer er det lett å glemme at åttitallet ga oss en hel del storslagen popmusikk med et eksplisitt politisk budskap.

Bare i 1984 alene toppet Frankie Goes To Hollywoods «Two Tribes» og Paul Hardcastles «19» hit-lister verden over. Førstnevnte er en hi-NRG-rysare med kald krig-tematikk, «19» en antikrigslåt om gjennomsnittsalderen på de amerikanske soldatene under Vietnam-krigen. Så kom det optimistiske og ironiske nittitallet, og siden har man ikke, med enkelte unntak som Radiohead og PJ Harvey, hørt særskilt mye om hverken politikere eller terrorister i popmusikken.

Da jeg intervjuet Highasakite-gitarist Kristoffer Lo til Jazznytt for ett års tid siden, var han klar i sin sak som politisk aktiv: «Artister må innse at de er talerør som unge folk lytter til», var beskjeden. Han og bandet snakker tydeligvis som de går, for Camp Echo er et svært politisk album, med tekster om krig, terrorister og global oppvarming – et album der vokalist Ingrid Helene Håvik befester sin posisjon som en av landets mest interessante tekstforfattere.

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 50 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse