Det er vanskelig å mislike den bistre og svartsynte Willibald Storn, selv om det er en lutrende opplevelse å bli vist rundt av ham i hans nye utstilling. Mest irritert ble han da jeg kom i skade for å kalle noen maskelignende gjenstander laget av fargerike plastkanner for «morsomme». Er det noe Storn ikke vil være, så er det morsom.
Da en annen kommenterte at ulike personnavn var skriblet på rammene (Ari, Bitten), og spurte om maskene forestilte ulike personer, fnyste kunstneren og forlot oss foran verket: «Kanskje jeg har skrevet det, kanskje ikke.» Det var tydelig at han syntes vi var fjollete.
Det er ytterst sjelden at Kunstnerforbundet fyller hele huset med bare én kunstner, vanligvis deles salene mellom tre eller flere personer. Her er plassen fordelt mellom flere serier lagd av Storn, så ulike at det likevel minner om en gruppeutstilling. Utvalget er ikke retrospektivt, men nyprodusert, selv om anledningen er kunstnerens 80-årsdag.