Annonse
00:00 - 01. april 2016

Karin Hindsbo om Brussels ikoniske statue

Det er håp i det pissende barn, skriver Karin Hindsbo.

Annonse

Taletid

Karin Hindsbo, Ulrik Imtiaz Rolfsen, Marit Eikemo og Jon Refsdal Moe skriver fast om kultur og omegn.

I kjølvannet av de seneste terrorangrepene i den vestlige verden oversvømmes sosiale medier med sympatierklæringer. Bilder, tegninger, flagg og kulturelle symboler dukker opp og deles med lynets hastighet. Etter terroren i Paris så vi Eiffeltårnet malt inn i fredstegnet, etter bombene i Brussel i påsken, ser vi den ikoniske statuen Manneken Pis bekjempe terror med sin vannlatning.

«Jeg vil tisse på deres bomber», er underteksten til én tegning. «Pis & Love», står det i en annen. I noen slipper han sine dråper på terrorister, i andre på bomber, andre steder er han tegnet inn i det belgiske flagget. Den 61 centimeter høye bronseskulpturen er Brussels største attraksjon, nå er den vesle statuen også blitt et symbol på kampen mot terror.

 

I en årrekke har turister valfartet til Rue de l’Etuve for et blinkskudd av guttungen som later vannet i en fontene. Gutten som nå står i bybildet, er en replika, mens originalen er på Maison du Roi, bymuseet i Brussel. Skulpturen er laget av den belgiske kunstneren Hiëronymus Duquesnoy den eldre i 1618 eller 1619. Den kan neppe betegnes som et kunstnerisk mesterverk, og Duquesnoys sønner ble da også langt mer berømte enn faren. Manneken Pis er heller ikke den eneste skulpturen av sitt slag i Belgia, trolig ei heller den første. Det finnes flere slike tissende guttunger rundt om i landet, og det diskuteres stadig om det er den i Brussel eller den i kommunen Geraardsbergen som er eldst.

Men det er Manneken Pis som har spilt en sentral rolle i offisielle markeringer og folkefester gjennom flere århundrer. Her kles han ut i forskjellige kostymer (hans garderobe består av mer enn 900 antrekk) og fungerer som en maskot, en søt og rar kosebamse i ulike drakter, et uskyldig og morsomt samlingspunkt for alle belgiere. I en føderalstat som Belgia, et lite land med mange distrikter og regioner og tre offisielle språk, er det ikke enkelt å finne samlende symboler som kommuniserer på tvers av de mange ulike kulturene i landet.

Samtidig er Manneken Pis mer enn bare det, han er også et skinnende symbol på frihet. Det viser de mange historiene og mytene tilknyttet ham. Han står gjerne midt i kampens hete med sin stråle. I 1142 skal for eksempel en liten gutt av kongelig herkomst ha pisset på motstandernes tropper og dermed bidratt til at et slag ble vunnet, mens en annen fortelling handler om et barn som tisser på den tente lunten til fiendens sprengstoff under kamper på 1400-tallet. Slik sett er det nærmest for tradisjon å regne at Manneken Pis nå sender sin stråle midt i terroristenes ansikt. Han symboliserer det uskyldsrene, men fryktløse mottrekket. En pasifistisk provokasjon.

 

For Brussel er Manneken Pis også et symbol på byens opprørske ånd. Nå er han blitt et globalt og samlende symbol på Belgia, ytringsfrihet og samhold i krisetider. Kulturelle klenodier er viktige identitetsmarkører og vi skal ikke undervurdere Manneken Pis’ rolle i denne sammenheng. Han legemliggjør Belgias humor og selvironi, samtidig som vi tar hans enkle, men effektfulle protest på alvor. Slik kan det være håp i det pissende barn.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse