Annonse
00:00 - 18. mars 2016

Jon Refsdal Moe: På tide å pensjonere punken

Vi må snakke om punken, skriver Jon Refsdal Moe.

Annonse

Eller, vi må jo ikke det. Egentlig burde vi slutte. Men den har det med å dukke opp allikevel. Pils, rosa, healing, mat, intimitet, russelåter og norgesferier – ifølge norske medieoppslag er det den nye punken alt sammen. Den nye punken er så tømt for mening at det kanskje er på tide å gravlegge den for godt. Men før vi gjør det, la oss føle på den myke feite buken den har båret under skjorta de siste 40 åra. Vi snakker tross alt om et av etterkrigstidens mest reaksjonære fenomener – med konsekvenser som fremdeles herjer denne flata vi alle spinner rundt på, og som vi kan kalle samtidskulturen.

Selv har jeg selvsagt også vært punk. Som de fleste middelklassebarn på 1980-tallet, forulempet også jeg pensjonister, grillfester og diverse kjæledyr under dekke av å være anti systemet. Mitt første band het Arbeit Macht Frei med ring rundt begge a-ene. Den ene låta vår het «Hælvete» og ble spilt inn – i hvert fall ble den spilt mye – i kjellerstua til den lokale dikterpresten. Smakløst på grensen til det skammelige, selvsagt, men vi var bare femten år gamle, og det er ikke punkens lefling med fascistisk estetikk vi skal rippe opp i. Den er grundig rippet opp i allerede, og på noen unntak nær er den egentlig også helt ok.

 

ALLEREDE ABONNENT?
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse