00:00 - 05. februar 2016

Overraskelser på Lillehammer

Nybygget på Lillehammer Kunstmuseum er både et verdig utropstegn for Bård Breiviks kunstnerskap og en bekreftelse på at Snøhetta fremdeles er et sprell levende arkitektkontor.

Skulpturarkitektur: Bård Breiviks fasadekunst spiller sammen med lyset på Lillehammer. Foto: Hilde Fauskerud / Lillehammer Kunstmuseum

Hvis jeg skulle nevne én egenskap jeg setter over alle andre i litteratur, kunst og film, er det uforutsigbarhet. Ikke i betydningen galskap eller anarki, men at jeg blir tatt ut av de vante forestillingene og over i noe annet. Dette gjelder jo i arkitektur også, men det er ikke så lett huske på bestandig. For om overraskelsene kommer skuffende sjelden i andre medier, er forekomstene i nye hus så sjeldne at jeg ofte glemmer at det går an. Her i Norge har vi imidlertid et hederlig unntak. Kontoret heter Snøhetta. Og nå har de gjort det igjen.

Og før jeg tuller meg inn i en arkitektakademisk hyllest: Jeg synes Lillehammer Kunstmuseums nye tilbygg er bra fordi det er utrolig vakkert. Så enkelt som det. Oppå en ganske vanlig førsteetasje med store glassvinduer, er det satt en boks som er dekket av rustfritt stål. Et organisk skall der noen bølgelignede formasjoner brer seg utover de veggene som vender mot gaten fra et slags nullpunkt helt på hjørnet.

Man kan si at dette er mer skulptur enn arkitektur, men det er feil, det er kombinasjonen som gjør susen her. Snøhetta fikk i oppdrag å tegne en seksjon av museet kalt «Weidemann-salen», for å huse bildene til Jakob Weidemann, som i mange år bodde og arbeidet i byen. Utstillingsrom har som kjent ikke vinduer på veggene, og Snøhetta overlot til billedhugger og skulptør Bård Breivik å kle fasadene. Og der mindre modige arkitekter lett ville tenkt at kunstneren skulle få drive utsmykning på deres hus, fikk Breivik hele bygningskroppen til disposisjon.

Annonse