Annonse
10:01 - 12. februar 2016

Museum på tom mage

Statens Museum for Kunst i København forsøker å samle representativt på et minimalt budsjett.

Kropp og minne: Overinspektør Marianne Torp ved Statens Museum for Kunst viser frem Yvette Brackmans The Troublemaker fra 2014, innkjøpt i 2015. Foto: Simon Skredernes
Annonse

Hør Jonas Ekeberg, redaktør i Kunstkritikk, på Morgenbladets podcast. Abonnér gratis via Itunes, eller lytt her:

 

Statens Museum for Kunst deler ikke opp samlingen i eldre og nyere kunst. Innkjøpsbudsjettet er også samlet. Det vil si at eldre og yngre kunst til museets to samlinger kjøpes inn over samme budsjett, fordelt med cirka 75 prosent på Den Kgl. Maleri- og Skulptursamling og 25 prosent på Kobberstiksamlingen.

Størrelsen på innkjøpsbudsjettet avhenger av museets årlige bevilgning, som er blitt fortløpende beskåret de siste årene, senest i 2015, da regjeringen påla museet å spare inn to prosent i året de neste fire årene.

Det har, utover reduksjoner i drift, fagpersonale og åpningstider, betydd et redusert beløp til innkjøp. I 2016 er det satt av tre millioner danske kroner, en halvering siden årtusenskiftet.

 

Statens museum for kunst

  • Etablert 1827.
  • Definerer samtidskunst som kunst datert etter 1960.
  • Har fire fagfolk som arbeider med samtidskunst.

 

Avhengig av fond. Hvis museet bare skal forsøke å komme i nærheten av sine mål for samlingen, må det hente midler andre steder.

– Museets innsamlingsarbeid er helt og fullt avhengig av støtte fra private fond, understreker Marianne Torp, overinspektør for samtidskunst i Den Kgl. Maleri- og Skulptursamling.

Utover å skrive mange søknader om støtte til innkjøp av spesifikke verk, følger museets ansatte med på hva de private fondene kjøper. Hvis museet er interessert i et verk som et fond har kjøpt, kan det be om en donasjon. Det lyktes for eksempe nylig, da Carlsbergfondet hadde kjøpt en serie av Ebbe Stub Wittrups konseptuelle fotografier – som var utstilt på galleriet Overgaden som del av den københavnske kunstfestivalen Trust – og som senere ble donert til museet.

 

Konsensus. Statens Museum for Kunst har ikke noen definert innkjøpskomité, men enhver ervervelse av samtidskunst – kunst etter 1960, ifølge museets definisjon – er resultat av en faglig diskusjon mellom de to inspektørene på området, avdelingssjefen i samlings- og forskningsavdelingen og museets direktør. Til slutt er et eventuelt innkjøp en konsensusbeslutning.

Det begrensede budsjettet medfører at innkjøp av dansk kunnskap er helt dominerende.

– Vi forsøker å bygge opp en samling av internasjonal samtidskunst som kan gi den danske samlingen en kontekst, men det er veldig vanskelig for oss å følge prisene på det internasjonale kunstmarkedet, som har gått amok de siste årene. Samtidig er det vanskeligere for oss å oppnå støtte fra de private fondene til innkjøp av internasjonal kunst enn til den danske, sier Torp.

Innimellom lykkes det allikevel. I 2013 kjøpte museet (med støtte fra Kulturarvsstyrelsen og Hermod Lannungs Fond) videoen Art must be beautiful, Artist must be beautiful av Marina Abramovic, et verk som ble oppført første gang i 1975 på den banebrytende Kvindeudstillingen XX på Charlottenborg i København.

Få innkjøp. Betrakter man innkjøpsprofilen de siste tre årene, er det ikke bare slående hvor lite internasjonal samtidskunst SMK kjøper, men hvor lite det kjøper i det hele tatt. Av verk datert etter 1960, ble det i 2013 ervervet 56 verk gjennom kjøp og donasjoner. I 2014 var tallet 26, og i 2015 398 (herav 346 collager på papir av Per Kirkeby).

Der er snakk om et bredt snitt av dansk samtidskunst. Ervervelser av 60- og 70-tallskunstnere (for eksempel Susanne Ussing og John Davidsen) og 90-tallskunstnere (for eksempel Henriette Heise og FOS) tyder på at museet fyller hull i samlingen. Ervervelser av dansk kunst fra de siste ti årene preges av kunstnere med internasjonal rekkevidde, som Marie Lund og Goodiepal. De internasjonale kunstnerne som er kjøpt inn i denne perioden (Cosima von Bonin, Judith Hopf, Tacita Dean med flere) er primært vestlige, og overvekten av kvinner er bemerkelsesverdig – åtte av 11. 

Goodiepal: El Camino del Hardcore ≈ Rejsen til Nordens Indre (2012). Goodiepals verk overskrider kategorier, og endres fortløpende når forelesninger, filmvisninger og konkrete personlige eiendeler tilføyes, sier Marianne Torp.

Innkjøpene i perioden fremstår generelt som legitime: De danske innkjøpene er representative, mens de internasjonale virker meningsfulle i form av å vise en kontekst. Det kritiske punktet er dermed ikke hva som er kjøpt inn, men hvor sparsomt det egentlig erverves til den eneste nasjonale samlingen  som har til formål å representere dansk kunsthistorie.

Det er ikke en kritikk som kommer som noe sjokk på Marianne Torp. På spørsmål om hva som skulle til for å ivareta kulturarvforpliktelsene på en rimeligere måte, svarer hun:

– Jeg tror det hadde vært nødvendig med et innkjøpsbudsjett på 25 millioner i året til samtidskunst. Det ville gjort det mulig for oss å kjøpe inn mer dekkende av dansk samtidskunst, og også sette oss i stand til å nærme oss det internasjonale markedet. 

Man kunne naturligvis ønske at et privat fond så muligheten for på alvor å tilknytte seg SMK. Samtidig ser det utenfra først og fremst  ut som en statlig oppgave at nasjonalgalleriet er noenlunde velsmurt og kan oppfylle sine forpliktelser.

Det er kanskje også det som er museets problem. Staten håper at fondene skal trå til enda mer, og fondene tror museets grunnlag er sikret av staten.

 

Denne artikkelen er en del av Morgenbladet Kunstkritikk nr. 1, et redaksjonelt sammarbeid mellom Morgenbladet og nettidsskriftet Kunstkritikk.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse