---
Anawana Haloba
---
Det postkoloniale Afrika er det sentrale temaet i Anawana Halobas kunstnerskap. I de to nyproduserte filmene som vises i utstillingen som åpner på Sørlandets kunstmuseum denne helgen, har hun blant annet portrettert en fiktiv afrikansk diktator som forsøker å forklare seg, og tatt for seg Kinas bidrag til infrastrukturen i sitt hjemland, Zambia.
Haloba var med på Art Academy Without Walls i Zambia i 2002, et prosjekt som var drevet av Kunsthøgskolen i Oslo, og kom til Oslo samme høst. Hun er en av få afrikanske kunstnere som med base i Norge har etablert en internasjonal karriere.
– Kan du fortelle litt om utstillingen i Kristiansand og verkene du skal vise?
– Jeg tar for meg utviklingen i Afrika etter at kontinentet begynte å få uavhengighet, fra 1960-tallet og fremover. En viktig del av dette handler om den afrikanske sosialismens vekst og fall, og de mange ulike former for sosial og økonomisk utnytting som etter hvert førte til at mange land ble diktaturer. I tillegg utforsker jeg Kinas tilstedeværelse på kontinentet, spesielt med hensyn til landets første store prosjekt i Afrika: Tazara-jernbanen, som forbinder Zambia med kysten av Tanzania. Resultatet er en satirisk animasjonsvideo.
– Hva fikk deg til å lage et fiktivt univers i stedet for å fokusere på reelle historiske figurer?
– Det er alltid komplisert med ledere som Gaddafi, Mugabe og Kenneth Kaunda. Kaunda var den første presidenten i Zambia, og mange tenker fremdeles på ham som en helt. Flere av opphavsmennene til den pan-afrikanske uavhengighetskampen begynte med gode hensikter, men de ble til diktatorer, blant annet fordi de etter hvert dannet regjeringer uten at de hadde noen reell politisk erfaring. De gikk ofte fra å være revolusjonære ledere til å assosiere revolusjonen for mye med dem selv som individer. Dette gjorde dem paranoide og autoritære. Arbeidet handler i stor grad om å håndtere fallgruvene knyttet til Afrikas uavhengighet. Dette er lettere når du lager fiksjon, fordi du kan komme tettere inn på den enkelte. Hvis jeg skulle forholde meg til reelle diktatorer, ville jeg straks måtte ta parti, men nå kan jeg utforske psykologien, og dette gir mer kompleksitet. Hva foregår egentlig i hodet på en diktator?
– Hva er forholdet mellom tekst og visuelle elementer i arbeidet ditt?
– Jeg tenker på disse som nært beslektet. Jeg tror diktene når et punkt der de slutter å være ord og går over til å være bilder. Teksten vokser til en skulptur eller et bevegelig bilde.
– Du har stilt ut mer i utlandet enn i Norge. Hvilket inntrykk har du av det norske kunstfeltet når det gjelder integrering?
– Jeg føler meg integrert. Kanskje ikke fullstendig, men nok til at jeg er i stand til å fungere. Det er likevel viktig å nevne at den norske kunstverdenen har en innadvendt tendens. I tillegg er mangelen på mangfold i de store institusjonene problematisk. Man skulle nesten tro at det fantes et krav om at når «norsk kunst» skal stilles ut, så skal den være 100 prosent norsk. Men dette problemet bør selvfølgelig ikke løses ved å lage et museum for «innvandrerkunst». Det finnes dessuten viktige unntak; institusjoner som Litteraturhuset og OCA presenterer mangfoldige programmer som kan bidra til ytterligere integrering.
– Er det noen erfaringer knyttet til det å være innvandrer som har vært nyttige i utviklingen av arbeidet ditt?
– Da vil jeg sitere den nigeriansk-amerikanske kunstneren Olu Oguibe og hans essay «Exile and Creative Imagination»: «Engaging with exile is a technology of the self.» Når du kommer til et nytt land, blir alle tendenser til utenforskap mer tydelige. Du bruker dagene på å forsøke å forstå alt mulig, og på å forklare det til deg selv. Dagene er fulle av spørsmål. Disse spørsmålene gjør sinnet mer kreativt, simpelthen fordi hjernen jobber så mye. Migrasjonens støy er bra for den kreative oppfinnsomheten. Du spør deg selv hele tiden hvordan du endrer deg og hvem du kan bli.
– Norge er generelt ansett som et ganske integrert samfunn. For øyeblikket føles det likevel som om noen viktige rettigheter vi pleide å ta for gitt, er truet. Hva tenker du om det politiske klimaet her i landet?
– I 2014 deltok jeg i en paneldebatt på Nasjonalmuseet hvor tittelen var «Har rasisme gjort comeback?» Det er et paradoks at Norges image og syn på seg selv og landets liberale godhet rundt om i verden kan hindre oss i å ta situasjonen her hjemme på alvor. Norge burde kunne unngå panikken rundt de syriske flyktningene som kommer til Europa. Integrering og mangfold avhenger av hvordan et samfunn forholder seg til allerede etablerte forestillinger om fremmedfrykt. Hvis vi hele tiden stiller små spørsmål, vil frykten gradvis forsvinne. Kulturell forskjell er noe man bør oppsøke; vi skal ikke bare sitte og vente på at den kommer til oss. Vi bør alle bli nomader. Det er sånn vi kan bli et virkelig mangfold. Som mennesker har vi ikke bare én historie.
Denne artikkelen er en del av Morgenbladet Kunstkritikk nr. 1, et redaksjonelt sammarbeid mellom Morgenbladet og nettidsskriftet Kunstkritikk.