Annonse
00:00 - 19. februar 2016

Deltagelsens ulne merverdi

Performance i merkevarebyggingens tegn.

Etter festen: Trollkrem stiller ut restene av en performance. Foto: Istvan Virag / Fotogalleriet
Annonse

Anmeldelse

Trollkrem

Fleshy

Fotogalleriet 22. januar til 29. februar

Fotoseanser med puppene ute blant glossy gjør-det-selv-kulisser, et satirisk julespill på UKS, og til sommeren arrangerer de en to dager lang performancefestival i Ekebergparken. Duoen Trollkrem, bestående av Jennie Hagevik Bringaker og Tor Erik Bøe, har åpenbart forstått verdien av entusiasme og samarbeid.

I Fan-poster-serien deres har et utvalg performancekunstnere latt seg style til bisarre kabaret-versjoner av seg selv. Plakatene selges i Fotogalleriets bokhandel i anledning Fleshy, duoens første separatutstilling. «Forretningskunst er skrittet som kommer etter kunst», fastslo Andy Warhol fremsynt. Om de ikke nødvendigvis tjener penger, er Trollkrem gode på markedsføring: 600 personer var innom i løpet av åpningskvelden, sier ryktene.

 

Kjøttlig. Over en kupert bardisk – en 3D-printet isopor-byste av de to kunstnerne, festet til to sagkrakker med stropper – ble det på åpningen solgt øl og østers. Utover denne baraktiviteten integrert i utstillingen, og Marianne Heiers åpningstale, er Fleshy fri for de feststemte live-hendelsene Trollkrem gjerne assosieres med. Vekten ligger på dokumentasjonen. Oppspent i et av vinduene som vender ut mot Møllergata, provisorisk omgjort til en lysboks, er det montert et digert foto som viser nakne kropper dryppende av rødsvart «tjære» og overdrysset med fjær. Inne er fire skjermer montert i en overlappende formasjon på veggen, den ene såvidt skråstilt. Den selvsagte poengteringen av slektskapet mellom det å stilles ut og det å lynsjes, den forterpede mim­ingen av et digitalt bildemiljø med vinduer som liksom flyter over hverandre, samt den kalkulerte skjevstillingen, er betegnende for Trollkrems glatte art-director-sensibilitet.

Trollkrems kropper er utstilte og selvnytende, liksom hengitt til ubekymret ekshibisjonisme

På skjermene vises et lappeteppe av triviell backstage-dokumentasjon fra en performance duoen gjorde på Kunsthall Stavanger i fjor. Innimellom dukker det opp klipp fra en kaotisk hjemmevideo, der en veltrent mann i rosa underbukser tvinger en annen underbukse ned over hodet mens han bølger seg erotisk mot en dørkarm. Trollkrems kropper er utstilte og selvnytende, liksom hengitt til ubekymret ekshibisjonisme. Midt på gulvet i galleriet løper en uryddig konstruksjon av trevirke, drapert med plakatstore fotografier som også viser utsnitt fra Stavanger-performancen. På veggen er det projisert en blass animasjonssnutt som agerer utstillingslogo: Bringaker og Bøes ansikter er smeltet sammen med ordet «FLESHY», og ut mellom bokstavene bobler et hudrosa stoff i korte, loopede sekvenser.

3D-animasjon skaper illusjonen av substans gjennom nitid beskrivelse av et objekts fysiske egenskaper. En animasjon kan være «fleshy», men aldri «flesh». «Fleshy» påkaller kjøttet, men er samtidig et adjektiv løst fra sitt objekt: kropp uten kropp. Forhandlingen mellom substans og beskrivelse er analog til den mellom performance og dokumentasjon. Verkene i Fleshy er alle basert på foto av kunstnernes kropper. Relasjonen som tegnes mellom disse kroppene og kameraet, er forutsigbart antagonistisk. Ved å la dokumentasjonsforsøket ende som en montasje av vilkårlige bilder fra utkanten av det som foregikk, som i videoverket og skulpturen av trelister og fotoutskrifter, antydes det at performancen er en ugripbar hendelse. Forsøket på å fange den er allerede noe annet.

 

Snakkiskunst. Fremdeles hefter det en antatt merverdi ved den komplekse erfaringen det er å bivåne en performance utfolde seg i sanntid, i motsetning til den statiske objektkunsten, som man ofte nøyer seg med å se på en skjerm. Kanskje er det også derfor sjangerens popularitet har økt så markant i senere år – den inspirerer til fysisk oppmøte. Trollkrem spekulerer aktivt i denne tiltrekningskraften. De ærbødig bortvendte og «mislykkede» dokumentasjonsforsøkene de presenterer på Fotogalleriet, mystifiserer performance-hendelsen. De ønsker å skape «snakkiser», røper de i et intervju i D2. Trollkrem er et svar på begivenhetskulturens krav til kunsten om å skape blest om seg selv – delta og bli delt.

Forsøket på å øke live-eventets tiltrekningskraft, og dermed verdi, ble morsomt poengtert med den ubeskrivelige, forgylte kreasjonen Heier hadde på seg under talen sin. Men tross dette tilløpet til selvironi var det tydeligvis maktpåliggende å holde forestillingen om det ugjenkallelige øyeblikket intakt; galleriet fikk ikke tillatelse av kunstnerne til å dele Heiers manus med meg på e-post, forklart med at talen var «skrevet til en performance».

 

Denne artikkelen er en del av Morgenbladet Kunstkritikk nr. 1, et redaksjonelt sammarbeid mellom Morgenbladet og nettidsskriftet Kunstkritikk.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse