Annonse
00:00 - 19. februar 2016

De andres liv

Årets filmfestival i Berlin er en høyst betimelig øyeåpner for både de mest og minst belyste sakene i nyhetsbildet.

Lag på lag: Isabelle Huppert spiller en energisk, middelaldrende filosofilærer som blir forlatt av ektemannen i L‘avenir, regissert av Mia Hansen-Løve. Foto: Berlinale 2016
Annonse

På Gardermoen, på vei til filmfestivalen i Berlin, så jeg en reklameplakat ved gaten som ufrivillig illustrerte noen groteske paradokser ved vår tids desperate menneskeflukt over Middelhavet: «Verdens største cruiseskip – Harmony of the Seas – seiler i Middelhavet sommeren 2016!» Burde ikke reklamen inneholdt en advarsel om at du i tillegg til harmoni til sjøs, risikerer møter med betraktelig mindre eksklusive og sjødyktige fartøy?

En slik konfrontasjon er i hvert fall utgangspunktet for dokumentaren Havarie. Svimlende blått hav fyller lerretet. I midten driver et titalls mennesker på en liten prikk av en jolle. Tempoet er såpass dratt ned at ett bilde i det hakkete, uskarpe og amatørmessige opptaket tar ett sekund. I den overfylte flåten vinker en av dem iherdig med en genser. Det er et urovekkende syn. Desperate emigranter i åpenbar havsnød, uten land i sikte, klamrende til en underdimensjonert farkost uegnet for åpen sjø.

Filmskaper Philip Scheffner lar lenge opptaket være en gåte. Den høye vinkelen og lange avstanden det hele er filmet fra, virker uansett besynderlig: et skrått ovenfra-og-ned-blikk. Det er som om perspektivet i seg selv kommenterer den ekskluderende, hierarkiske avstanden mellom oss og dem. Regissørens insistering på å la den langsomme innspillingen være filmens eneste illustrasjon, fremstår først frustrerende.

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

vi har nå latt en annen avdeling behandle klagen for å sikre at den ses på med nye øyne.