Annonse
00:00 - 08. januar 2016

Døden er et kjærtegn

David Bowie feirer 69-årsdagen med en viril ekskursjon inn i det mørke.

Maskespill: Man vet aldri hvilket ansikt David Bowie velger å vise. Foto: Sony Music
Annonse

anmeldelse

David Bowie

Blackstar

Iso/Columbia Records 2016

Som ung loddselger for den lokale idrettsklubben, møtte jeg for første gang døden. I den vinterkalde gangen, mens den skrukkete, gamle damen fiklet frem 15 kroner fra portemoneen, utløste lukten av stekte fiskekaker og ertestuing de skrekkeligste tanker om død og fordervelse. Som om døden satt der inne i den mørklagte stuen, blant nips og falmede gardiner, og ventet stille. Det var mitt siste solgte lodd.

I plateselskapet Sonys lyse loftslokaler lukter det hverken fisk eller erter, snarere en blanding av kaffemaskin og desinfeksjonsmiddel. Et nytt album med legenden David Bowie er fortsatt som en statshemmelighet å regne. Mobilen av. To timer. Vær så god. På den enorme betongbroen over Nydalen putrer biler forbi i den isklare skumringen. Fire stupbratte etasjer under oss deler Akerselva Oslo som en svart tusjstrek.

 

Jeg kan ikke huske sist jeg hørte noe like skummelt, aktuelt og fantastisk.

Is under skjorten. Helt siden videoen til den gripende «Thursday’s Child» fra 1999, der Bowie slipper guarden og stirrer matt inn i sitt eget speilbilde, har det meste han har gjort, føltes som en svanesang. Rykter om skrantende helse, hans totale fravær i mediene og i live-sammenheng, har gjort hvert minste lille livstegn kjærkomment for fansen.

Albumet The Next Day fra 2013, som nok hovedsakelig vil bli husket for sin geniale markedsføringsplan, inneholdt riktignok et par flotte kutt der låtskriveren Bowie trådte frem, men ble for langt, dvaskt og selvmytologiserende. Det gikk likevel til nummer én på VG-lista.

Bortsett fra hans (på ny) trofaste produsent Tony Visconti, er det lite som minner om Bowies utgivelser post år 2000 på årets utgivelse, ★ (uttalt Blackstar). Kanskje overraskende har han overlatt saksofoner, blås og annen instrumentering til Donny McCaslin og hans band, en gjeng solide musikere plukket opp på den lokale jazzklubben 55 Bar i New York. Dét funker.

Det nesten ti minutter lange åpnings- og tittelsporet er som en istapp nedover ryggen. Med et udiskret nikk til Radiohead maner låta frem en spøkelsesaktig og apokalyptisk stemning, før den ubemerket glir over i et nydelig midtparti slik bare David Bowie kan skrive dem. Like sømløst biter den seg selv i halen gjennom McCaslins utsøkte fløytespill og danner en komplett, men forvrengt sirkel.

«Blackstar» har allerede vært brukt som tema i tv-serien The Last Panthers, som anbefales alle med sans for europeisk noir i grå/grønt skjær og stramme Balkan-gangstere i skinn. Den kjennes bemerkelsesverdig tidsriktig. De okkulte bildene («In the villa of Ormen/Stands a solitary candle, ah-ah, ah-ah») i kontrast til søppelkultur («I’m not a gangstar/I’m not a pornstar, I’m not a wandering star/I’m a blackstar, I’m a blackstar»), den arabiske tonaliteten og den generelle uhyggen gir omtrent samme følelsen som å døgne foran en nyhetssending fra en terrorhendelse. Jeg kan ikke huske sist jeg hørte noe like skummelt, aktuelt og fantastisk.

 

Kjøtt i mørke. Om det skulle råde noen tvil: Blackstar er kunstneren David Bowie i et kreativt høygir. Brenn alle papirene. La håret vokse. Dessverre er det ikke alltid like vellykket i min bok. Allerede etter to gjennomlyttinger er det i hvert fall tre av syv låter jeg lover ørene mine å aldri utsettes for igjen. La oss glemme dem.

For idet singelen «Lazarus» sakte sniker seg ut i mellompartiet – «By the time I got to New York/I was living like a king/Then I used up all my money/I was looking for your ass»er det som en hammer treffer hjertet.

Jeg vet ikke om det er McCaslins utsøkte sax-arrangement, den perfekte produksjonen, crescendoet som vokser og vokser eller lyden av Bowies stadig mer mangefasetterte stemme. 30 sekunder musikalsk gudommelighet som plutselig rettferdiggjør ukene, ja månedene, tilbragt foran stereoanlegget i mannens selskap, med en dyp lengsel etter å forstå. En «Lady Grinning Soul» for det 21. århundret. Jeg kan høre den 1000 ganger.

Som helhet er Blackstar udiskutabelt Bowies mørkeste og mest gotiske (i alle ordets betydninger). Kuriøst nok er den også full av viril kåtskap, og antagelig det første albumet hans med explicit lyrics-advarsel. Det bannes og ropes på kjønnsorganer over en lav sko og det virker som om han stiger inn i rollen som gammel gris med største fornøyelse.

I låta «Girl Loves Me» henter han, som så mange ganger før, inspirasjon fra den utømmelige skattekisten A Clockwork Orange og forfatteren og lingvisten Anthony Burgess’ slang-språk Nadsat. «Real bad dizzy snatch making all the homies mad, Thursday/Popo blind to the polly in the hole by Friday / Where the fuck did Monday go?» synger han.

Det er omtrent på dette tidspunktet jeg i et ubevoktet øyeblikk stapper nesa ned i den påkostede vinylutgaven på møtebordet foran oss. Bare en liten sniff. Ingen død til middag i dag heller.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.