Annonse
13:22 - 12. juni 2015

Versus versus

Musikkbadevannet holder svært lunken temperatur om dagen. Noen må snart skru opp varmen.

Annonse

 

HØR NÅ HER

Lars Mørch Finborud, Maja Solveig Kjelstrup Ratkje,
Ingrid Ovedie Volden og Ando Woltmann skriver fritt om musikk i spalten  «Hør nå her».

 

Nylig hadde jeg følgende samtale med to av mine smarteste venner:

Venn 1: Alle som fætter littegrann veit at det er Oasis som vant krigen mot Blur.

Jeg: Næsj. Har du hørt Oasis-platene siden nittitallet? Det er kanskje bare fem–seks bra låter.

Venn 2: Oasis er lite mye kulere. Dust.

Jeg: Dust sjæl.

Ikke vårt stolteste øyeblikk, akkurat. Men en pekepinn på hvor lavpannet man kan bli av å skulle forsvare sine musikalske favoritter. Selv 20 år etter er det engelske magasinet NME stadig ute etter å fyre opp bålet under Blur vs. Oasis. Her ligger også mye av slike konflikters iboende magi. Ved å definere en fiende blir lojaliteten til artisten enda større, og følelsene blir enda mer skjerpet. Splitt og hersk.

Tupac vs. The Notorious B.I.G, Nirvana vs. Pearl Jam, Sex Pistols vs. The Clash eller hjemlige Turboneger vs. Gluecifer og Teeprod vs. Darkside of The Force. Vi snakker ikke om vasne småstikk, men utbrettbare feider som gjerne går over tiår. I mange tilfeller er det konfliktene og ikke nødvendigvis musikken man husker og holder liv i.

Fredeligheten i norsk og internasjonal musikkbransje er så påtrengende om dagen at man lurer på hvilken klode man har landet på. Selv den tradisjonelt furete og drøvtyggende langrennssporten er som et hormonelt fyrverkeri sammenlignet med musikkbransjens joviale ryggkløing. Hvor ble det av alle artistkrigene?

 

I sin bok Beatles vs. Stones kartlegger historiker John McMillian sekstitallets kanskje største kulturkonflikt. Enten likte du bøllete Stones eller flinke Beatles. Ja, selv i Norges trangeste daler og viker finnes det voksne mennesker som fortsatt definerer seg etter «Lady Jane» eller «Lady Madonna», og som husker både blåveiser og ribbeinsbrudd påført i kampens hete.

Beatles vs. Stones definerer ikke bare hva slags musikk du liker, det definerer hva slags menneske du er. Eller for å si det med forfatteren Tom Wolfe: «Beatles vil holde deg i hånden, mens Stones vil brenne ned byen din.» Hvilken gruppe du holdt med, var et uttrykk for sosial klasse, politiske holdninger og stammetilhørighet. Og hvor kul du var.

 

Det blir selvsagt ingen bra artistkrig uten mediene. For selv om Jagger og Lennon & co i perioder var svært gode venner både privat og profesjonelt, var det åpenbart at noen gjorde butikk på holde fiendskapet i krigstyper. Hovedmannen het Andrew Loog Oldham, Stones’ første manager, en flamboyant type som får dagens PR-bransje til å virke som noen knuslete døllinger.

Stein Østbø i VG og Håkon Moslet i Dagbladet forsøkte seg på noe lignende med den noe uforståelige rockekrigen mellom Turboneger og Gluecifer på nittitallet. Østbø holdt Gluecifers hjørne (han ble ofte portrettert som norsk musikks egen Heinrich Himmler av motstanderne), mens Moslet holdt Turbo-hjørnet. Han ble senere bandets biograf.

 

Musikken blir også bedre av litt artistisk friksjon. Ifølge McMillian dissekerte både Stones og Beatles konstant hverandres og andres singler og album i forsøket på å stadig toppe hverandre. Konflikten og motsetningene ble dermed noe alle tjente på.

Det er nesten uforstålig hvor lite temperatur det er i dagens underholdningsbransje, med tanke på hvor mye av den som drives av store konkurranser i beste sendetid. Du hører aldri noen si noe vondt om noen i for eksempel The Voice. Det til tross for at deltagerne i realiteten er bitre konkurrenter som kjemper om en karriere innen «det som betyr alt for dem».

Muligens skyldes det at musikken ikke lenger er den identitetsmarkøren den en gang var. At vi er blitt musikalsk altetende og bruker musikk som et livsstils-accessoir fremfor et fundament for hvem man egentlig er. Avicii på Bislett den ene dagen, Øyafestivalen den neste. I så fall ligger det mye uutnyttet sprengkraft stuet bort. La oss håpe at noen snart tenner lunten igjen.

Annonse