Annonse

Annonse

12:50 - 12. juni 2015

Kunsten å filme kort

I kortfilmen møtes filmkunsten og billedkunsten, skriver Oda Bhar.

Perfekt kondensert: Foul av Rune Denstad Langlo er en beskrivelse av mobbing, basert på filmskaperens egne erfaringer fra barndommen. ⇥Foto: Kortfilmfestivalen i Grimstad

Å få delta i å velge ut det norske programmet på Kortfilmfestivalen i Grimstad har rykte for å være en både privilegert og nærmest uoverkommelig oppgave, som ingen tar på seg mer enn én gang i livet. I løpet av to knappe uker skal den eksterne inntakskomiteen se flere hundre filmer, hver mellom ett og trettifem minutter lange, og sette sammen åtte programmer på halvannen time. Som filmskribent har jeg i flere år skrevet oppsummeringer fra festivalen, med en murrende mistanke om at trendene som ble avlest, kanskje ikke var helt dekkende for årets norske kortfilmproduksjon – for hva med alle filmene som ble refusert?

I år har jeg fått være én av de tre utvalgte i komiteen, og jeg kan bekrefte alle rykter om dilemmaer, makt og overarbeid. Som medansvarlig for programmet skal jeg overlate trendanalysen til andre, men jeg har lyst til å nevne én tydelig tendens: Det blir stadig vanligere at videokunstnere og regissører med filmskolebakgrunn opptrer på samme arena. Kortfilm er ingen sjanger, men et lengdeformat, og i Grimstad vises filmer fra mange av de samme kategoriene vi kjenner fra lengre filmer: Grøsser, konspirasjonsthriller, science fiction, road movie, oppvekstfilm, familiedrama, komedie, dokumentar, litterær adaptasjon og så videre. I tillegg finnes kortfilm som i større grad utforsker form, på måter som ellers er vanligere å se i gallerier.

Det er lenge siden videokunst var noe som sto og flimret på en liten monitor i et galleri. Nå vises den like gjerne på stort lerret, siden den digitale revolusjonen gjør det enklere og billigere å lage levende bilder av høy kvalitet. På årets Kortfilmfestival deltar flere navn fra billedkunsten, som Vibeke Tandberg, Matilda Höog, Marte Vold, Ane Hjort Guttu, Signe Becker, Helene Magnhild Kjeldsen, Eva Bakkeslett og Sverre Bjertnes. Sistenevnte har laget De ensomme ting, først vist på hans store separatutstilling i Stenersenmuseet i fjor. Bjertnes retter søkelyset mot materialisme og samlemani gjennom dialoger og en musikkvideoaktig avslutning, hvor et dikt av Hermann Wildenvey er tonesatt av CC Cowboys-vokalist Magnus Grønneberg og synges av Hanna-Maria Grønneberg (komponistens datter og Bjertnes’ ektemann).

Annonse