Annonse
11:00 - 22. mai 2015

Følelsesfarger

Noen historier er så gode at det er fristende å holde dem skjult.

Landlige motiver: Munchs interesse for landlige motiver handlet mer om landskapsformer og mennesker i bevegelse, som i Slåttekar, 1917. Foto: Munch­museet og Vincent van Gogh Foundation
Annonse

Det er ikke uvanlig at publikum spør etter Vincent van Goghs mest kjente maleri når de besøker Van Gogh-museet i Amsterdam, nemlig Edvard Munchs Skrik. Billedspråket til de to kunstnerne oppleves så beslektet at ikke alle skiller dem fra hverandre.

      Det er lett å se overfladiske likheter, som sterke farger, dynamiske linjer og en dunkel følelse av skjebne og dramatikk, selv i lettere motiver. Men er de egentlig så like? Dette spørsmålet står sentralt når de to settes sammen i en storstilt dialogutstilling, først på Munchmuseet i sommer, og deretter på Van Gogh-museet i høst.

      Slektskapet mellom Vincent van Gogh (1853–1890) og Edvard Munch (1863–1944) ble nevnt av europeiske kritikere alt på 1890-tallet, og i 1906 trakk Morgenbladet sammenligningen, som første norske avis. På en banebrytende utstilling om ekspresjonisme i Köln i 1912, i regi av den unge kunstnergruppen Sonderbund, ble van Gogh trukket frem som en forløper på linje med Gauguin og Cézanne, mens Munch ble presentert som både en pioner og en som sto midt i den nye bevegelsen.

Allerede abonnent?
Fra
189 kroner
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning.
Du får alt stoffet som er i papiravisen,
eksklusive nettsaker, eAvis
og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse