Annonse

Annonse

16:03 - 12. februar 2015

Blodets hvisken

Susanne Sundførs møysommelig utsmykkede popmusikk skjuler ikke urkraften som ligger til grunn.

Sterk og klar: Susanne Sundfør går for store klanger og store følelser. Foto: Christian Belgaux

ANMELDELSE

Har vi hatt en stemme så gudebenådet som Susanne Sundfør i dette landet? Unnskyld patosbruken, men i befatning med kraften fra haugalendingens fysio-fonetikk blir man lett tagal. Hold kjeft og lytt er første bud, så får man tenke siden. Her om kvelden måtte jeg føne huden min før jeg kunne gå og legge meg. Ellers hadde jeg aldri fått sove.

Den litt anonyme tittelen Ten Love Songs og den Queen-aktige tongue-in-cheek-popen på singelen «Fade Away» (med et ekko av nittitallets Mariah Carey på den uimotståelige bridge-en) fikk noen fans til å frykte det verste. Har hun, den enestående, gått over i de banales rekker? Helt putselig? Men det tar cirka to sekunder før man skjønner at det bare er frykten som er banal. Selv pedaltrampene som puster liv i pumpeorgel-belgen på «Darlings», den første av ti blankpolerte perler på Ten Love Songs, er mer åndfulle enn 90 prosent av tidens popmusikk.

Annonse