---
Fakta
Jean-Michel Wicker
Futurbella
Bergen Kunsthall
Til 13. desember
---
Essensen av alfabetet er, i alle fall om vi skal tro den franske kunstneren Jean-Michel Wicker, B, b og e. Disse bokstavene går igjen som uttrykk og innhold i de aller fleste av Wickers arbeider, enten det dreier seg om installasjoner, tegninger, collager eller fanzine-lignende tekstruller. Det er, kunne man kanskje fristes til å si, som om kunstneren har et snev av litterær anoreksi, eller baler med alfabetiske tvangstanker.
Wicker har kalt utstillingen han nå viser i Bergen for Futurbella, og antyder slik en forbindelse til futurismen og spesielt til kunstneren Giacomo Balla, som signerte maleriene sine «Futurballa». I utstillingen er Balla representert gjennom et par små kopier av maleriet Løpende hund (Dinamismo di un cane al guinzaglio) fra 1912. Men utover Ballas løpende hund er koblingene til futuristenes billedkunst få, for det er den litterære futurismen som er mest relevant for Wicker.
Wicker synes ikke å være opptatt av grensesprengende fart og dynamikk, snarere tvert imot.
Pappsløyd. Futurismen, som oppsto som kunstretning i Italia på begynnelsen av 1900-tallet, dyrket farten, kraften og dynamikken i den moderne samfunnsutviklingen. Futuristene hadde en form for hensynsløs vitalitet som sitt ideal, og gruppens medlemmer støttet etter hvert mannsterkt opp om den fascistiske utviklingen av Italia.
I Det futuristiske manifest, forfattet av Filippo Marinetti i 1908 (publisert i Paris i 1909), formuleres noen av retningens mål på følgende måte: «Vi ønsker å tilintetgjøre museer, biblioteker og akademier av alle slag; vi ønsker å bekjempe moralisme, feminisme og opportunistisk feighet.»
I Wickers utstilling finnes det, så vidt jeg kan se, ingenting som minner om futuristenes voldsforherligende fremtidsoptimisme. Og Wicker synes heller ikke å være opptatt av grensesprengende fart og dynamikk, snarere tvert imot. De beste arbeidene i Futurbella er et par snodige low-tech-installasjoner, to kunstverk som består av enkle papplater – omtrent på størrelse med ordinære pizzabunner – som beveger seg ganske så sakte avgårde langs noen opptrukne vaiere ved hjelp av små mekaniske innretninger.
Frigjøring, eller? Men det er altså ikke billedkunsten, men futuristenes litteratursyn, som er mest relevant for Wicker. Futuristene hadde som mål å skildre det moderne livet i all sin kompleksitet. For å oppnå dette mente de at litteraturen måtte frigjøre seg fra tradisjonelle former og normer for logikk, syntaks og grammatikk – og Wickers uendelige repetisjoner av B, b og e kan forstås som en respons på dette kravet. Men spørsmålet er hvor interessant eksperimentet hans egentlig er nå, sånn cirka hundre år etter at futuristene lanserte behovet for språklig frigjøring.
Futurbella er en lekkert montert utstilling, og Wicker er uten tvil en dyktig scenograf. Men prosjektet hans mangler – og dette er egentlig ganske uventet, tatt i betraktning at utstillingen har futurismen som fundament – kraft. De uendelige repetisjonene av B, b og e fører ikke, slik teksten som følger utstillingen antyder, til ny meningsproduksjon, men ender snarere opp i noe som minner om ørkesløs menings-implosjon. Og sånt blir jo gjerne litt kjedelig i lengden.