I USA analyseres gjerne filmer ut fra presidentene de ble produsert under, enten det er den politiske paranoiaen etter Nixon, den bombastiske USA-redder-verden-holdningen under Reagan, eller den forsøksvise diversiteten under Obama. I Norge finnes ingen slik tradisjon. Kan vi like fullt ane et rødgrønt skjær fra 90 minutter (Eva Sørhaug, 2012) – dette arge oppgjøret med kvinneovergripende menn?
I så fall bærer Solan og Ludvig – Herfra til Flåklypa et umiskjennelig preg av å være laget under en blåblå regjering. I en tidlig scene krangler Solan Gundersen med meieribestyrer Kleppvold om hvilket hjemsted som er best: Slidre eller Flåklypa. Vi har snørekorden, skryter Solan. Men Slidre har det lengste 17. mai-toget, kontrer rivalen. Denne absurde kjeklingen er komisk nettopp fordi den i bunn og grunn er så gjenkjennelig.
Så slår Solan i bordet med det vinnende argumentet: Flåklypa er landets mest innovative kommune! Innovativ? Nei, nå ble argumentene dratt for langt. Eller? Fra og med i fjor arrangerer regjeringen Solberg en årlig konkurranse som kårer nettopp det.
«Det er utrolig artig å se hvor mye innovativt som skjer i norske kommuner», sa statssekretær Paul Chaffey da han overleverte diplom og en halv million kroner til seierherren Sandnes i sommer, før han la til et men: «Vi kan fortsatt bli enda flinkere til å lære av hverandre.»
Finnes det noen mer treffende personifiseringer av den rotnorske Frp-velgeren på filmduken?
Amerika for mine klør. Aah! Dette evige høyrekjøret om kåring av vinnere. Hige etter noe større. Aldri være tilfreds. Er det rart kloden går til helvete, finanskrakkene kommer hvert femte i stedet for femtiende år og barna våre er så stresset at de ikke lenger klarer å gå? Til å analysere og satirisere situasjonen har vi heldigvis Solan og Ludvig.
Førstnevnte er det trangsynte, lett alkoholiserte muntrasjonsrådet som ville passet perfekt i enhver realityserie, der han balanserer hårfint mellom beundringen for det amerikanske og det rotnorske.
En sjarmerende fuglehjerne med en dumdristig tro på at alt kommer til å gå bra, uten begreper om egne begrensninger og evne til å se konsekvensene av sine handlinger. Finnes det noen mer treffende personifiseringer av den rotnorske Frp-velgeren på filmduken? Jeg tviler.
---
anmeldelse
Solan og Ludvig – Herfra til Flåklypa
Regi: Rasmus Sivertsen
1 time 18 minutter
Norge 2015
Premiere 25. desember
---
Holder praten gående. Nå har Flåklypas storkjeftete gambler veddet Reodor Felgens hus og verksted på at han skal vinne det tradisjonsrike osteløpet, en lettneglisjerbar tvekamp mellom Slidre og Flåklypa, som av forståelige grunner ikke er arrangert på 68 år. Oppfinner Felgen utstyrer ekvipasjen med bygdas svar på Frp-sanksjonerte Solowheel: gyrostabiliserte sprettstøvler.
Ludvig henger med som engstelig pessimist, mens redaktør Pløsen og reporter Melvind Snerken bidrar med tidvis utsøkt treffende parodier på NRK og norske vintersportsendinger («Hva? Er sendingen slutt? Er det ikke ni timer med høydepunkter og reaksjoner? Amatører!»).
Det visuelle universet er som sist prikkfritt, den lekne fortellerevnen fininnstilt. Så får det være at det intetsigende ved osteløpet truer med å innhente filmens fremdrift, de dristigste spydighetene fra Jul i Flåklypa er tonet ned og at langt fra alle vitsene treffer like bra (Postens pakkelevering til en bjørn virker mest av alt som flau produktplassering).
Like fullt. Ingen andre lager for tiden like presis og underholdende filmsatire om dagens Norge som regissør Rasmus Sivertsen og manusforfatter Karsten Fullu. I neste film får vi håpe de tør mer. Kanskje asylbaron Blostrupmoen kan etablere asylmottak i bygda? Nei, nå blander jeg visst fiksjon og virkelighet.