I forrige uke tvang Stortinget regjeringspartiene til å snu da filmmeldingen ble vedtatt. Mot sin vilje må kulturminister Thorild Widvey fortsette å jobbe etter målet om at 40 prosent av alle nøkkelposisjoner – regi, manus, produsent – i løpet av ett år i norsk film skal være besatt av kvinner.

I 2014 var det 53,9 prosent kvinner i nøkkelposisjoner, men tall for 2015 viser at andelen har stupt med 20 prosentpoeng. Derfor mente stortingsflertallet at moderat kvotering fortsatt er nødvendig.

Etter dette vedtaket, tok Arbeiderpartiet og Skuespillerforbundet også til orde for at kvinnelige hovedroller skal kvoteres inn som en «nøkkelposisjon».

Analyse

Ap har riktignok ikke konkludert, viser det seg.

– Først trenger vi bedre systemer for telling, at hovedrollene blir en egen del i statistikken regjeringen fører. Det er viktig at målsetningen er enkel å forholde seg til, enkel å telle, at det blir et mål hele bransjen kan rette seg etter og at det ikke blir for rigid, sier kulturpolitisk talsmann Arild Grande.

Men å telle hovedroller er ikke vanskelig. Tar vi for oss de 13 norske voksenfilmene med offentlig støtte som hadde kinopremiere i 2015, er svaret enkelt: 11 av dem har kvinnelige hovedroller (to kan kanskje defineres som biroller). Men så er spørsmålet om disse tallene sier noe om den sentrale problemstillingen: Klarer norske filmer å representere kvinner på skjermen på en mangfoldig og interessant måte?

Bechdeltesten

Gullstandarden for kvinner i film har lenge vært den den amerikanske tegneserieskaperen – og lesbiske aktivisten – Alison Bechdels enkle test fra 1985. For å finne ut om en film er verdt tiden hennes, stilte hun ett enkelt spørsmål: Finnes det i løpet av filmen minst to kvinnelige rollefigurer som snakker sammen om noe annet enn en mann?

Langt færre filmer fyller kravet enn man skulle tro. Dermed bør «bechdeltesten» være et godt sted å starte for å gjøre opp status for kvinnerepresentasjonen i norsk film.

Med konsulenthjelp fra vår filmkritiker Ulrik Eriksen, har vi tatt for oss de samme tretten filmene. Uansett hvor strenge vi er, består mellom 46 prosent og 77 prosent av norske spillefilmer i 2015 testen. Vårt beste anslag er 54 prosent.

– Det høres veldig bra ut, det, sier Arild Grande.

Metodesvakheter

Likevel er det kanskje for tidlig å erklære likestillingen på norske skjermer for et faktum.

– Det er ikke nødvendigvis filmene som består testen som har interessante kvinneportretter, sier Eriksen, og viser til at for eksempel Villmark 2 består testen, mens Louder than Bombs feiler.

– Selv om kvinner ikke er noen dominerende del av den heller, er relasjonene mellom de mannlige hovedrollene og kvinnene i livene deres presist og interessant beskrevet. Man får aldri noen følelse av at de kvinnene ikke er selvstendige individer, om det er målet med testen å si noe om det.

Arild Grande er med på å nyansere tellingen:

– Det er ikke automatikk i at krav om en viss prosentandel kjønn samtidig bidrar til mer mangfold i uttrykket. Det understreker at det er behov for at statsråden arbeider for å bedre kjønnsbalansen. Og at man vurderer ulike tiltak, og bedre måter å telle på enn i dag.

Konklusjon

Morgenbladets filmanmelder er i utgangspunktet positivt innstilt til ideen om å kvotere kvinner i norsk film. Men det finnes en svakhet med å styre filmproduksjonen etter målene som er enklest å telle.

– Før filmåret 2015 var man stolte: det er så mange kvinneroller. Men dét er ikke noen garanti for at de rollene blir interessante. Heller ikke om de er hovedroller, sier Eriksen.

Samtidig er det én film som er kvalifisert uansett hvordan du teller. Eriksen kårer Anne Sewitskys De nærmeste – laget og skrevet av kvinner, og med en kvinnelig hovedrolle – til det mest interessante kvinneportrettet i 2015.

– Så det ligger jo noe der, sier han (ja, kildene i denne saken er to menn, og artikkelen består dermed ikke bechdeltesten).

Bechdeltest: årets norske spillefilmer for voksne

KRITERIER: Finnes det to kvinner i filmen som snakker med hverandre om noe annet enn menn?

Dryads: Består. Kvinnelig fiendskap-vennskap.

Bølgen: Består kanskje. Rakk Ane Dahl Torp og Edith Haagenrud-Sande (datteren i filmen) å snakke om noe mer enn fattern før bølgen treffer?

Wendyeffekten: Består såvidt. En kinesisk kvinne snakker mandarin til Linn Skåber, som riktignok ikke forstår.

Louder Than Bombs: Består ikke. Her er kvinnene koner, kjærester og elskere.

Villmark 2: Består. Kvinner som slåss.

Høst: Består kanskje. Hovedrollen (Ingeborg Sundrehagen Raustøl) snakker først og fremst om menn og kjærlighet med moren og venninnen.

Hevn: Består kanskje. Siren Jørgensen og Maria Bokk snakker først og fremst om en mann. Men også litt om livet.

Staying Alive: Består neppe. Morgenbladets filmanmelder kan ikke huske noen samtaler som ikke dreier seg om menn.

Å vende tilbake: Består ikke. Mannetungt familieportrett.

Kvinner i for store herreskjorter: Består.

Svenskjævel: Består.

De nærmeste: Består med glans.

Illusjonisten Dirk Ohm: Består ikke.