Den gjennomsnittlige dataspillinteresserte nordmann har nå fått høye viker og begynnende måne, i alle fall om man skal dømme basert på gruppen som var samlet i Oslo onsdag. Men vi sliter fortsatt med å få pondus.
Salen hos Fritt ord var proppet full av ingeniørbriller og minst én strikkegenser med Space Invader-motiv (ifølge mannen som bar den, var det en bootleg av en Arne og Carlos-modell). Stemningen var nedtrykt under dette seminaret om dataspillenes posisjon i offentligheten. VG legger ned sin spillsatsing, og Dagbladet sabler sin til beinet. Hvorfor er det ikke marked for god journalstikk om spill? La oss se på tre muligheter:
1) Er det som den gretne kompisen din, han som nettopp har mistet oversikt over hva som skjer i spillverden, sa: Spill tåler ikke å bli plukket fra hverandre kritisk på samme måte som filmer og bøker. Spillene som prøver å være kunst, er selvhøytidelige historier lagt oppå nokså enkle puslespillmekanismer. Dataspill er best når de maksimerer visuelle stemninger og opplevelser. Det må du være Knaus for å skrive noe meningsfullt om (og forresten: Ingenting etter Metal Gear Solid fra '98 er bra!)
2) Kanskje det er som Marianne Lerdahl, spillskaper i Sarepta studio sa det: For mange spillanmeldere skriver om detaljer i spillmekanikken, og ikke hvordan spillet står i relasjon til verden rundt. Det er som om en teateranmelder skulle skrive om lyskasterne og taljemekanismen som drar opp sceneteppet, heller enn om teaterstykket.
3) Er det er som en av tilhørerne i salen sa: De gode og avanserte analysene finner vi på engelskspråklige blogger og nettsider. Nordmenn trenger ikke skrive om det. Om det er slik, kan alle norske spilljournalister (og snart alle journalister generelt) hoppe ut vinduet.
Eller kanskje det er en fjerde mulighet: Det er ennå ikke laget nok spill hvor Gordon Freeman, Solid Snake og Lara Croft må gjøre ryggøvelser, kjøpe fiskegrateng på Bunnpris og angre på at de fikk barn. Sånt har det i alle fall historisk sett blitt mye bra skriving av.