Annonse
00:01 - 13. november 2015

Ulrik Eriksen om kinobesøk

Ser kinofilmen levende ut, lar vi oss lure av krampe­trekningene, skriver Ulrik Eriksen.

Dalende smalfilm: Norges første konkurransefilm i Cannes på 36 år – Joachim Triers «Louder Than Bombs» – sliter med å med å nå en tredjedel av besøket til Oslo 31. august, som rundet 60 000 besøkende. Foto: Jacob Ihre, Motlys AS
Annonse

Forrige lørdag gikk 200 000 nordmenn på kino. Så mange har ikke løst kinobillett på ett døgn siden det store lerretets glansdager på 50-tallet. Men rekorddagen er ikke helt representativ for vår tids frekventering av kinomørket. Anledningen var Den store kinodagen, en velorkestrert folkefest, med halv pris på billettene, dobbelt så mange forestillinger og tre ganger så høyt besøk som normalt. I en tid der audiovisuelt innhold kastes på oss i et vanvittig omfang, er arrangementet like fullt en maktdemonstrasjon for kinoene som visningssted.

Dagen er også et eksempel på hvordan digitaliseringen har endret kino-Norge til det ugjenkjennelige. Å fylle så mange saler parallelt i hele landet med et bredt utvalg av film ville vært komplett umulig i en analog filmvirkelighet der fysiske filmkopier veide drøyt 20 kilo og hver tittel ofte ikke fantes i flere enn 30 eksemplarer. Mindre kinoer i Norge har opplevd dobling av besøket siden 35 mm-projektorer ble byttet ut med ettall og nuller.

Det er ikke fordi filminteressen generelt har eksplodert i distriktene, men fordi tilgangen til de mest kommersielle titlene nå er tilnærmet ubegrenset. Slik har det totale kinobesøket i Norge holdt seg oppsiktsvekkende stabilt i en tid der konkurransen fra hjemmekino, tv-serier, nedlasting og Netflix er knallhard.

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse