Annonse
00:00 - 20. november 2015

Skjermvelter

Uanstrengt naturlighet opptrer så sjelden på norsk tv at det første møtet med Unge lovende nærmest er sjokkartet.

Poetisk og realistisk: Unge lovende forteller med bilder og stemninger fremfor ord. Idéskaper Siri Seljeseth spiller selv Elise i serien. Foto: Monster A/S
Annonse

Det finnes gode grunner til at regissøren gjerne får rollen som annenfiolin i vår tids tv-dramaer. Når det billedmessige fortellerspråket holdes på et innlysende og forutsigbart nivå, de kreative krumspringene er begrenset til at historien stadig tar nye og overraskende vendinger, rolleportretteringene enten er overtydelige eller møysommelig bygget opp i lange manusstyrte forløp, samt at innspillingene foregår i et heseblesende tempo, blir det lite albuerom for en regissør å boltre seg i. Instruktørene skiftes ut fra en episode til den neste, og det merkes knapt.

Mye tyder like fullt på at regissørens innflytelse er underkjent i moderne fjernsynsdrama. Cary Fukunagas avgjørende betydning for at sesong 1 av True Detective fremsto som nyskapende tv, ble åpenbar da showrunner og manusforfatter Nic Pizzolatto fikk frie tøyler til å dominere mindre begavede og mer medgjørlige regissører i den ufattelig mye svakere sesong 2.

Når man ser hvordan Kampen for tilværelsen sprikte mellom genial på sitt beste og bløt på sitt verste, er det fristende å spørre hvor hensiktsmessig det var å sjonglere regioppdraget for serien som om det var en het potet.

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse