00:01 - 13. november 2015

Pop som spiser seg selv

En ambisiøs, men nynnbar reise i popkunsten.

Sin egen sjef: Grimes’ popmusikk føles både storslått og tidsriktig, uten å virke særlig kynisk eller kalkulert. Foto: Holly Andres/4AD

Musikksjangere kommer og går, men popmusikken, ja, den består. Brei og fleskete ligger den der. Kvapsete og godt fornøyd med seg selv. Midt i midten. Som en E18 blant norske motorveier. Full av aktører i kø inn til semi-viktige kaffeavtaler på Frogner.

Men popmusikken er også et sted for grensesprengende innovasjon og de store følelser. Til trøst, oppmuntring og generell livsglede. For folk flest. De siste årene er det en rekke damer som virker å dominere og dytte sjangeren videre, med et slags renessansemenneskelig mot. Tenk bare på svenske Robyn og Lykke Li, eller amerikanske Lana Del Rey og Janelle Monáe.

Artister som ikke bare gestalter rollene som vokalister, komponister, produsenter, teknikere, plateselskapssjefer og PR-agenter, men også gjerne regisserer egne videoer, designer sine egne omslag og tegner scenekostymer. Om dette skyldes kontrollbehov i en verden full av ulver eller er resultat av en ny bransjeøkonomi, får være et spørsmål for en annen anledning, men det er all mulig grunn til å løfte på hatten i beundring.

Annonse