Annonse
00:00 - 23. oktober 2015

Komfortabelt nummen

Blek og langsom musikk kan sette dype spor.

Retningsløs og tilfreds: Deerhunters nye plate inneholder lyden av et band og en sjanger på vei inn i midtlivsfasen. Foto: Playground Music
Annonse

Dette tiåret vil neppe huskes for sin rock. Men akkurat som det elektronika-dominerte sen-nittitallet ga oss mektige plater fra Flaming Lips, Radiohead og Spritualized, har dette tiåret budt på rock-relatert musikk som er langt mer interessant enn den yngre scenen som fikk merkelappen New Rock Revolution rett over millenniumsskiftet.

Folk som Kurt Vile, The War On Drugs, Ty Segall og Ariel Pink har de siste fem årene levert plater som trygt kan plasseres ved siden av klassikerne i vinylhyllen. Et navn som kan legges til denne listen, er Bradford Cox og hans band Deerhunter. Når de nå kommer med sitt syvende album på ti år, er de noe så sjeldent som et post-millennium rockeband med en arv.

Skjønt «rock» er nok en merkelapp både de og deres fans skyr. Mange vil insistere på å få inn ordene «elektronisk» og «kunst» i beskrivelsen av Atlanta-kvartetten. Og så indie, så klart. Kanskje pop. Men bandet er i hvert fall et band, skriver låter på gitar, og lærte seg faget ved å lytte til grønsj i barndommen.

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

vi har nå latt en annen avdeling behandle klagen for å sikre at den ses på med nye øyne.