Arkitektur

Snøhetta og de andre

Norge har mange glimrende arkitektkontorer. Allikevel har du bare hørt om ett. To nye bøker sier mye om hvorfor.

---

People process projects
Av og om Snøhetta
Press forlag 2015

Built by the Sea – Villas and Small Houses Lund Hagem Architects
Tekster av Erling Dokk Holm og Jan Olav Jensen Arvinius + Orfeus forlag 2015

---

Hvorfor blir enkelte musikere, krimforfattere eller skuespillere superstjerner? Mens andre, så å si like flinke folk, ikke blir det? Jeg vet ikke, men kan rolig konstatere at fenomenet også gjelder arkitekturen. Og om man først skal forsøke å finne ut hva denne berømmelige X-faktoren kan tenkes å består i når det kommer til folk som tegner hus, er to nye bokutgivelser fra henholdsvis svært berømte Snøhetta og langt mindre kjente Lund Hagem overraskende informative for å forstå hva som skiller arkitekter fra starkitekter.

Det er veldig viktig å presisere at dette ikke handler om at kjendisene (Snøhetta) er flinkere enn de mindre berømte (Lund Hagem). Tvert imot er intensjonen med denne teksten det motsatte: Når kvalitetsforskjellen prosjekt for prosjekt synes så liten, hvorfor er forskjellen i publisiteten så enorm? En forskjell i berømmelse som blir tydeligere enn man skulle tro når praktbøkene setter de respektive produksjonene opp mot hverandre. Ikke bare på grunn av de husene de inneholder, men selve bøkene som bøker.

Sobert ved sjøen. For de mer interesserte er Lund Hagem i dag kjent for det nye Deichman-biblioteket som er under oppføring i Bjørvika i Oslo. Men frem til nå har kontoret skapt et svært solid navn i bransjen ved å tegne boliger, og især hytter, da helst ved sjøen. Boken heter da også Built by The Sea, og er viet kontorets feriehus og villaer.

Dette er sobre, ekstremt naturtilpassede hus. Presentert akkurat så ryddig og dannet og etterrettelig som man kan forvente av en praksis så smakfull og diskré at bygningene nesten har en selvutslettende karakter. En katalog som her presenteres med nøkterne prosjektbeskrivelser, sirlige plantegninger og gjennomdelikate fotografier.

Riktig informativt. Og direkte kjedelig. Jeg sier ikke at Lund Hagems hus er kjedelige å leve i. Og et hus’ fremste oppgave er ikke å underholde beboerne. Men de har begått en kjedelig bok. Fordi vi som leser ikke bor i husene. En bok er ikke et potensielt hjem, men uttrykk for kulturfenomen og sågar kunstnerisk visjon. Og da er kravene ganske annerledes, da trenger vi noe som utfordrer måten vi tenker på. Noe som skaper friksjon. Og mot denne horisonten fremstår Lund Hagem som et ensemble utmerkede studiomusikere. Utrolig teknisk flinke. Men ute av stand til å løfte taket. Det ligger harmonisk og helt perfekt plassert på bjelkene sine.

Lund Hagem fremstår som et ensemble utmerkede studiomusikere.

Kompromissløst. Snøhetta, derimot, både løfter og senker, vrir og vender på både tak og vegger. Og boken deres er et slående bilde på kontorets tro på seg selv og sin kompromissløse holdning til faget. Etter en lynkort innledning med noen introverte setningsbrokker, knaller de ufortrødent på med to–tre hundre sider ribbet for tekst, viet bilder der det klassisk pene og direkte småstygge lever side ved side.

Dette gjenspeiles også i Snøhettas bygninger, som riktignok ofte er harmoniske som enkeltverk. Men arkitekturen er samtidig risikosøkende, all den tid løsningene er ganske uventede, som for eksempel en opera man kan gå rundt på. Mens Lund Hagems harmoni hviler tungt og trygt på grunnfjellet, er balansen i Snøhettas hus mer hårfin og troende til å ramle sammen. Dette ser man ikke minst i hytteprosjektene deres, som Bjellandsbu eller Tverrfjellshytta. Ikke bare er de ulike Lund Hagems hytter – de ligner ikke særlig på hverandre heller. Som om hver nye situasjon krever et helt nytt hus som krever at en ny, smått corny idé skal fungere.

Fristende friksjon. Er det dermed så enkelt som at Snøhetta er mest kjent fordi de er så crazy? Nei. I iveren etter å vektlegge ulikhetene er det lett å glemme å nevne alt som forener dem. Dette er bøkene til to kontorer knyttet til den rådende tidsånden, ikke minst til rådende norske tendenser. Det er natur og materialærlighet, det er stein og treverk og eksponert betong. Og kanskje er det nettopp derfor det sånn fra prosjekt til prosjekt er såpass vanskelig å se hva som skiller Snøhetta fra resten av de andre som holder på.

Men når produksjonen deres nå ligger side om side med det man litt tabloid kan kalle det nest mest omtalte arkitektkontoret, pent innbundet i de formatene kontorene selv velger for å presentere seg selv gjennom, blir det slående hvor mye mer man har lyst til å skrive en artikkel om Snøhetta. Ikke fordi de tegner de beste husene, hva det måtte innebære. Men fordi man både som journalist og leser i valget mellom to like dyktige utøvere innenfor det samme segmentet alltid velger kontrovers og friksjon fremfor ro og harmoni.

Mer fra Arkitektur