00:00 - 25. september 2015

Flunkende ny retro

Slekt og venner møter orkester i studio. Søt musikk oppstår.

Smektleder: Bror Forsgren har med seg folk fra egen familie og bandene han har spilt i. Foto: Andreas Frøland

Appetitten på pophistoriens mange «glemte mesterverk» synes utømmelig: det børstes støv av dusinvis hvert eneste år. Den romantiske idéen om den singulære kunstnerens kamp for å omsette ånd i materie virker ikke bare forlokkende på publikum, men ser ut til å ha god grobunn også i artistkretser. Formen er en anakronisme fra syttitallet, da det tekniske fremskrittet åpnet opp for endeløs flikking og perfeksjonering i platestudio, og egoene sto i stil med innnspillingsbudsjettene, i platebransjens glansdager. Selvkomponert og selvprodusert, selvspilt og selvransakende.

Denne høsten leverer en fireogtredve år gammel sørtrønder sin mesterprøve i den velprøvde disiplinen. Tittelen Narcissus er passe selvbevisst, og hinter om humoren som ligger og vaker under tematikken i sangene, som følger et livsløp fra en kreativ oppvåkning. Vi setter oss godt til rette.

Annonse