---
Disappearing Acts
Lofoten International Art Festival Jern & Bygg, Svolvær 28. august – 27. september 2015
---
Å skrive om Lofoten uten å nevne naturen er nær sagt umulig, uansett om du har reist dit for å oppleve kultur. Det blir ikke enklere av at åpningsfesten til kunstfestivalen foregår på kaia i strålende vær, omgitt av disse fjellene som likner sjokoladepudding innpakket i kartong.
Neste kveld busses vi i regn og kuling til nordsiden av øya, får velkomstdrink i én kunstners atelier og føres videre av det lokale korpset til bacalaofest i en annens låve. Toppen av en stige blir scene for performance, og snart runger Å eg veit meg eit land under taket, annonsert som Nord-Norges nasjonalsang. En japansk journalist i miniskjørt får låne bukse av en vennlig sjel, og løper neste dag rundt i Svolvær og spør fortvilet om noen kjenner eieren, slik at hun kan få levert den tilbake.
Lofoten International Art Festival (LIAF) foregår i år i Svolvær sentrum, i den rivningsklare bygningen som har vært jernvare- og møbelforretningen Jern & Bygg. Kuratorene kaller det en «frankensteinsk labyrint», og det er ikke enkelt å finne frem – bratte trapper stuper ned på overraskende steder, og det stilles ut i korridorer og bøttekott. Alle de tjuefire kunstnere har base i Europa, med vekt på Skandinavia og Irland. Kuratorene er Matt Packer, direktør ved CCA (Centre for Contemporary Art) i Derry, Nord-Irland, og norske Arne Skaug Olsen, som skriver for nettstedet Kunstkritikk og underviser ved flere kunsthøgskoler.
Stedet i kunsten. Den første kunstfestivalen i Lofoten ble avholdt i 1991, og årets biennale er den niende i rekken. Blant målsetninger som ofte har vært nevnt er «lokalt forankret» og «stedsspesifikk», de siste årene supplert med «internasjonalt». De første ordene er fortsatt aktuelle, men blir forstått mer abstrakt i dag enn da landsdelskunstnere ble prioritert. Årets kuratorer hevder at de har villet motstå landskapet, snarere enn å føye det. Likevel finnes det mange spor av kyst og hav, særlig i verker lagd spesielt til festivalen.
Iblant er forbindelsen svært konkret, som i finske Juha Pekka Matias Laakkonens skulptur av materialer funnet på øya Lille Molla utenfor Svolvær; kvae, tang og ekskrementer fra elg (Visitation Rights, 2015). Svenske Anna Ådahl ville studere Lofoten fra flere synsvinkler, og viser en sandhaug fra en lokal strand, noen sandkorn under et mikroskop, malerier fra 1900-tallet og fotografier fra internett lagt over hverandre til ett tåkete bilde (Impossible Image, 2015).
Et pent sammenbrettet stoff stilles ut av Jason Dodge, født i USA, men bosatt i Berlin. Tittelen ligner en hel fortelling: I Norge har Siri Blomstrand vevd et teppe av garn i nattehimmelens farge og samme lengde som fra jordoverflaten til over atmosfæren. Den lyseblå fargen vil overraske noen, hentet fra junihimmelen i midnattssol.
Science fiction. Å forene ulike nivåer av informasjon, fra det nære og taktile til bilder og tekst, er noe mange kunstnere baler med. Karakteristisk for vår tid er en følelse av å drukne i informasjon, samt et behov for å finne en personlig inngang til teknologi. Iblant blir kunsten så teknologisk at det grenser mot science fiction, som når tidligere vinner av Turner-prisen, Elizabeth Price, spinner videre på historien om et parti luksusbiler som sank i havet med et lasteskip. De var utstyrt med så avansert teknologi at Price tenker seg at de utvikler seg videre i dypet. I videoverket West Hinder (2012) får de selv beskrive hvordan de danser og kommuniserer, ved hjelp av animert grafikk, suggererende musikk, floskler fra bilreklamer og en syntetisk stemme, angivelig fra bilens kontrollsystem.
Katja Novitskova er opprinnelig fra Estland, men bosatt i Amsterdam. I installasjonen Pattern of Activation (Loki's Castle) lar hun seg inspirere av virkelig undervannsteknologi til å skape flere frittstående figurer – noen bevegelige, som høyteknologiske roboter, andre urørlige, som koraller med øgleøyne.
«Lokeslottet» som nevnes i tittelen, er en varm kilde dypt nede i Norskehavet, som ble oppdaget i 2008 av forskere ved universitetet i Bergen. Det ugjestmilde klimaet viste seg å inneholde ukjente livsformer som er kommersielt interessante nok til at stadig nye roboter sendes ned. Denne virksomheten interesserer Novitskova, både moralsk og estetisk. Hun ville selv skape et verk som overvåker og beveger seg, og får det til uten stor teknisk kunnskap ved å dekorere og bruke ferdige konsumprodukter; mekaniske babyvugger og babymonitorer.
Følelsesladet. Men havet er mer enn teknologi, det er følelser – ikke minst i kunsten. Nederlanske Roderick Hietbrink er bosatt i Oslo, og under åpningsfesten utførte han en uttrykksfull performance i et grunt vannbasseng. Med seg hadde han fire gjenstander av tau, treverk og betong, som luktet sterkt av sjø etter tre måneder nedsenket i havet.
Hietbrink tilbød oss å ta på dem, før han rasende ropte: «Selvsagt får dere ikke ta på dem! Det er jo følelsene mine!» De viste seg å representere sinne, frykt, tristhet og glede, følelser som fikk kunstneren til å brøle og klage mens han plasket rundt i bassenget. En mer regissert versjon av dramaet vises i videoverket Slime is the Agony of Water (2015), filmet fra fiskeperspektiv med kunstneren svømmende foran oss, halvt oppreist som en sjøhest.
Havet er fullt av eksotiske skapninger, som det ikke er rart om kunstnere blir opptatt av. Britiske John Russel gjør sjøhesten til sentrum for en kult i et av de lange, digitaltrykte bannerne som henger i utstillingens sentrale rom. Bildene er gjennomlyst bakfra av røde lamper, som fra en løpsk solnedgang eller et glødende helvete. Det males opp en fantasy-verden med undergangsfølelse og fabelvesener, og rundt den store sjøhesten ser vi dem danse; to gylne rådyr og mennesker med dyremasker, festet til totemdyret sitt med bånd som likner navlestrenger (Adjacent Bureaucracy Enhancement, 2015).
Forsvinningsnummer. LIAF 2015 er blitt en sprikende, men vellykket utstilling som greier å forene det globale og det lokale. En interessant trend er at kunstnere tar utgangspunkt i små informasjonskapsler og bygger dem om til fortellende fiksjon. De fanger opp brokker av nyheter og forskning, gjerne fra internett, og spinner videre på dem i uventede retninger, snarere enn å foreta en faktasjekk. Metoden virker godt tilpasset vår tid, med sin dynamiske omtrentlighet i gråsonen mellom informasjonsstrøm og den enkeltes sinn.
Dommedagsvisjoner og klimaangst brer om seg i samfunnet, og på utstillingen ligger de under det meste. På nettsidene til Nordnorsk kunstsenter blir festivaltittelen Disappearing Acts oversatt med «forsvinningshandlinger», men det er fristende å velge det mer vanlige «forsvinningsnummer», som vekker assossiasjoner til teater og magi.
Det som forsvinner, eller snarere glipper, er vår tro på at gamle sannheter vil holde. Verden er ikke lenger noe vi lever oppå og kan plyndre, men noe vi selv er en del av. Det vi gjør mot verden, det gjør vi mot oss selv.