Annonse
12:27 - 03. oktober 2014

Voksesmerter

Humoren er anarkiets nabo i Emilie Nicolas’ nordiske noir.

Lekent kaos: Emilie Nicolas’ metode er å la sjangertrekk avløse hverandre uten forvarsel. Foto: Kristian Skylstad
Annonse

ANMELDELSE

Det er alltid bryet verdt å låne øre til nye norske artister. Spesielt når de er så nye at de tilsynelatende dukker opp av intet, og får honnørord som «sårbar» og «modig» med seg i omtalen. Hos Emilie Nicolas er dette nettopp bare tilsynelatende. Allerede i albumtittelen, Like I’m A Warrior, hinter hun om at dette er et spill med roller, og at produktet ikke er helt likt artisten selv.

Nicolas iscenesetter seg selv i musikken med to sentrale knep: manipulering av stemmen og blanding av sjangerelementer. Stemmen er høyt og lavt i lydrommet, og opptrer både tostemt, dobbeltsporet og sekundert av korstemmer. Jeg-personen er dermed aldri entydig, og tekstene kan ikke nødvendigvis leses som selvbiografiske.

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse