Annonse
11:48 - 07. februar 2014

Tradisjonell, javel

Marcus Paus skriver utvilsomt godt for instrumentene. Men er det tilstrekkelig?

Tilbake til tradisjonen: Marcus Paus legger seg tett opptil sitt musikalske forbilde Dmitrij Sjostakovitsj. Foto: Dagfinn Hobaek
Annonse

Samtidsmusikken preges i dag av et mangfold, tydeligst kanskje i det stadig vagere skillet mellom kunst- og populærmusikk. Men også innenfor et strengere definert felt for ny kunstmusikk er man blitt mer avslappet, på godt og vondt. Kanskje avspeiler bredden av uttrykk en større romslighet? Samtidsmusikken har nok, med sitt historisk sett alvorlige image, hatt noe å gå på der. På den annen side er sløv aksept ikke nødvendigvis en variant av åpenhet, kanskje snarere en motsetning. Dermed er striden ikke til å unngå; forhåpentlig skjerper den også blikket for kvalitet.

Den norske komponisten Marcus Paus (født i 1979) har gjennom hele sin karriere (vi studerte sammen på musikkhøgskolen) tatt avstand fra den nye musikkens konvensjonsbrudd. Derimot har han insistert på en tilknytning til tradisjonen, det vil si en tidligmodernistisk, tonalt forankret retning, med vekt på teknisk håndverk. Det er vanskelig å komme utenom Sjostakovitsj som et viktig forbilde.

Paus’ store cellosonate (2009), som nå gis ut sammen med et par mindre verk for henholdsvis cello og klaver solo, viser at komponisten står støtt ved sine idealer. Det fortjener respekt. Håndverket, primært forstått som beherskelse av instrumentenes egenskaper, er imponerende, noe cellisten Johannes Martens og pianisten Joachim Kwetzinsky bekrefter med eminent spill.

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

vi har nå latt en annen avdeling behandle klagen for å sikre at den ses på med nye øyne.