Annonse
00:10 - 11. april 2014

Sex og grammatikk

Gjennom flere år har Paradise Hotel forsynt den norske offentligheten med lettbente sosiologiske problemstillinger og lettkledd norsk ungdom. Men i sin sjette sesong kan programmet ha blitt for smart for sitt eget beste.

Selvopptatt: Idealdeltageren i Paradise Hotel er en person med overdimensjonert selvtillit og eksponeringsbehov, et påtagelig fravær av selvinnsikt og en karisma som gjør det umulig å ta øynene vekk fra den tøylesløse selvrealiseringen. Foto: TV3
Annonse

  • Paradise Hotel Paradise Hotel var en amerikansk realityserie som gikk på kanalen Fox i 2003 og 2008.
  • Norsk TV 2 sendte første sesong av den amerikanske utgaven i 2004.
  • TV3 (Viasat) hadde premiere på sesong 1 av den norske utgaven i 2009. Kilde: Wikipedia

Kall det nytenkning. Kall det naturlig utvikling. Kall det en plutselig uforutsett mangel på solariumsbrune, mediekåte noenogtyveårgamle nordmenn med tv-tekke: Da sjette sesong av Paradise Hotel startet i slutten av februar, var det med en besetning hvor mer enn halvparten av deltagerne var innleide skuespillere. Under vignetten «Reality vs Fiction» – programmet har fått kontekstualiserende episodetitler – spilte disse unge mennene og kvinnene sine tildelte roller i realitysjangerens typegalleri med en karikert overtydelighet som gjorde det klart for publikum at produsentene vet nøyaktig hvor absurd og konstruert programmet fremstår.

De eneste som ikke var med på spøken, var de fem unge kvinnene som i fullt alvor hadde meldt seg på et realityprogram hvor de iført minimalt med klær skulle radbrekke det norske språket – og muligens lire av seg noen velplasserte Paradise-spesifikke uttrykk som «startrucked» (for «starstruck») – på et smakløst innredet hotell i naturskjønne omgivelser i Mexico.


Paradise Hotel er inne i sin sjette sesong som et av landets mest omtalte tv-programmer, men har likevel kun fostret én deltager som har greid å transcendere Paradise-prefikset. Og med unntak av Petter Pilgaard synes Paradise-deltagerne alt i alt oppsiktsvekkende tilfredse med sine roller som nasjonale hoffnarrer med sesongengasjement.

I noen korte måneder er de overalt, og så, et halvt år senere, er de glemt – uavhengig av hvorvidt de har hatt sex på tv. Formodentlig er det dette som gjør mobbeaspektet ved Paradise Hotel overkommelig for publikum: Disse eksponeringssyke butikkselgerne og bartenderne blir riktignok latterliggjort – og deres fundamentale mangel på forståelse for hva man skal og ikke skal gjøre på tv er unektelig en kilde til underholdning – men samtidig blir de såpass fort glemt at stigmatiseringen umulig kan ha noen varig effekt.


Reality-tvs globale gjennombrudd rundt årtusenskiftet skyldtes i stor grad at det var en ny type fjernsyn som brøt med forutsigbarheten og de estetiske klisjeene i manusbasert tv. Det «virkelige» i reality handlet aldri egentlig om virkelighet som sådan, men om en genuin opplevelse av uforutsigbarhet som glimret med sitt fravær i den typen oppskriftsmessige underholdningsserier som tidligere hadde monopol på sendeflatene.

Etter hvert som realitysjangeren har vokst og fortrengt stadig flere fiksjonsserier, har denne uforutsigbarheten blitt erstattet av nennsomt innarbeidede troper som reproduseres med urovekkende presisjon. Manusene er blitt strammere, personregien mer utilslørt, og castingen mer målrettet og oppsøkende. Parallelt med dette har generasjoner av unge tv-seere internalisert sjangerens konvensjoner og selvinnlysende livsfilosofi med en slik presisjon at når de vel inntar de ulike programkonseptene, er regi og manus i mange tilfeller overflødig.

Når nyhetens interesse er borte og de gudbenådet karismatiske deltagerne glimrer med sitt fravær – hvilket en slik flyktig og høyst uforutsigbar naturressurs nødvendigvis fra tid til annen vil gjøre – har man valget mellom å oppdatere konseptet eller ture frem som før og håpe det går bra likevel.

Produsentene av Paradise Hotel har valgt en melaningyllen middelvei: Programkonseptet er i all vesentlighet det samme, men betoningen av dets grunnleggende bestanddeler er en annen. Opprinnelig ble programmet solgt inn med stramme glinsende menneskekropper og et uuttalt løfte om usimulerte samleier foran kamera. Men ettersom nordmenns appetitt på denne formen for seksuell voyeurisme tross alt er relativt beskjeden, har deltagernes mangelfulle allmennkunnskaper og vedvarende maltraktering av det norske språket gradvis fått en mer prominent plass, til et punkt hvor dette i dag utgjør programmets hovedattraksjon.


I kjølvannet av dette har også nakenheten og den seksuelle utfoldelsen fått en ny funksjon. Deltagernes fysiske nakenhet blir både en metafor for og en visuell aksentuering av hvordan programmet avkler disse unge menneskene og stiller deres intellektuelle tilkortkommenheter blott til skue.

I den norske utgaven av Paradise Hotel er ikke muligheten for sex et pirrende løfte, men en trussel. Med tsjekhovsk presisjon tildeles denne trusselen en sentral plass i alle deltakerpresentasjonene – «Hva jeg tenker om å ha sex på tv? Vel …» – selv om det allmenndannelsen tatt i betraktning sier seg selv at ikke alle er like påpasselige med å innrette seg etter dramatikkens uskrevne lover. Eventuelle samleier foran kamera blir det avgjørende bevis på deltagernes sviktende selvdisiplin og manglende forståelse for hva slags oppførsel som hører hjemme i offentligheten.


Programmet appellerer altså fortsatt til publikums basale, voyeuristiske impulser, men det er snakk om andre drifter enn før: Dagens utgave av Paradise Hotel er hva man får når man skreddersyr et program etter mål av vår raskest voksende folkesykdom – nemlig den patologiske trangen til å hevde seg ved kokett og selvtilfreds å uttrykke sin befippelse over orddelingsfeil og skjødesløs særskriving. En av nøklene til programmets suksess har da også vært at produsentene lenge har latt dette aspektet være uuttalt.

Den gjennomsnittlige Paradise Hotel-seeren er en person som er svært bevisst det faktum at vedkommende egentlig er for smart til å se på Paradise Hotel, og den gryende innsikten om at programmets appell i realiteten har forsvinnende lite å gjøre med kropp og sex, har smigret mange seere opp gjennom årene.

Spørsmålet er hvor mye refleksivitet og gjennomsiktighet Paradise Hotel tåler før denne komplekse og skjøre virkelighetskonstruksjonen kollapser. Paradise Hotel er en type reality-tv hvis suksess står og faller på deltagernes personlighet og karisma, og personkjemien dem imellom. Idealdeltageren er en person med overdimensjonert selvtillit og eksponeringsbehov, et påtagelig fravær av selvinnsikt og en karisma som gjør det umulig å ta øynene vekk fra den tøylesløse selvrealiseringen. Slike individer er som nevnt vanskelig å finne, og fristelsen til å resirkulere populære deltagere og konstruere fiktive karakterer blir derfor stor når programdramaturgien blir rutine.

Likevel er det tvingende nødvendig at programmet opprettholder et inntrykk av at en vesentlig del av oppførselen er et autentisk uttrykk for deltagernes personligheter. Denne typen reality har det til felles med kommentarfeltene at publikums bilulykke-lignende fascinasjon ikke først og fremst er knyttet til den smakløse oppførselen i seg selv. Det er først når ytringene og handlingene settes inn i en kontekst hvor de forestilles å representere folkedypet – og følgelig er eksponenter for en type folkelig autentisitet som det forfinede publikum selv ikke har kontakt med – at denne typen oppførsel virkelig blir potent. Og dersom prosentandelen fiksjon blir for stor, rakner denne forestillingen fullstendig.

For selv om Paradise Hotel er en kompleks kulturell størrelse, byr det også på påfallende enkle sosiologiske gleder. Hovedappellen ligger i å se mennesker som «tror de er noe» demonstrere sin mangel på selv den mest elementære kunnskap og kutyme, uten at disse menneskene selv innser at de skjemmer seg ut. Det er altså snakk om påfallende passivaggressiv håndhevelse av janteloven, som blir mer og mer fremtredende for hver sesong som går. Og selv om janteloven i utgangspunktet er en sunn samfunnsimpuls, fremstår Paradise Hotel stadig mer perverst etter hvert som dette aspektet ved programmet løftes frem.

Når bloggeren Heidi Alexandra Olsen denne sesongen håndplukkes som deltager, er det fordi oddsene for at nettopp hun kommer til å ligge i en solseng og forveksle Pentagon med Bermudatriangelet, og deretter å innvie en av sine meddeltagere i konspirasjonsteorien om Illuminati, er svært gode. I sjette sesong er det ingenting uforutsigbart ved denne scenen: Det er en manipulert virkelighet skapt av erfarne håndverkere som vet hva de vil ha og hvordan de skal få det til.
 

Det er lett å se åpningen av årets sesong av Paradise Hotel som et uttrykk for programprodusentenes ønske om å ta del i den ironiske omfavnelsen av programmet som de siste årene har gjort det til en stadig mer akseptabel størrelse i offentligheten. Etter å ha supplert tradisjonelle så vel som sosiale medier med lettbente sosiologiske problemstillinger i fem år, så produsentene omsider et behov for å trekke opp et tydelig skille mellom seg selv og programmet som sådan. De ville ikke lenger la seg definere av de banale driftene og ambisjonene som programdeltagerne uttrykker via amputerte språklige vendinger og stoisk, solariumsbrunt menneskekjøtt.

Paradise Hotel har alltid tilhørt den mer gjennomsiktige enden av realityskalaen, programdeltagerne diskuterer åpent tidligere sesonger og spekulerer fritt i produksjonens dramaturgi. Programmet har gradvis blitt mer selvrefleksivt kommenterende, publikum inviteres stadig oftere bak kamera, og i år har man altså gjort sitt ypperste for fjerne all tvil om at dette er et sosialpsykologisk eksperiment av Truman Show-aktig støpning.

Og samtidig er det betegnende for Paradise som fenomen at parodien alltid er mindre intelligent og mindre avslørende enn programmet som sådan. Satirens behov for å åpne opp og tydeliggjøre gjør den ute av stand til å fange de komplekse og kompakt sammenvevde nyansene i et programkonsept hvis grunnleggende mekanismer tilsynelatende også er et mysterium for menneskene som lager det.
 

I realitybransjen finnes det midler – og over tid konstrueres det uunngåelig en slags mening – men det er ytterst få programmer som har noe mål i form av en agenda som strekker seg utover det å tiltrekke seg seere. Personlig har jeg med jevne mellomrom gjort spede forsøk på å trekke frem Paradise Hotel som et foregangsprogram hva gjelder likestilling, all den tid programmet objektiviserer menn og kvinner med det samme fetisjerende blikket.

De mannlige deltagernes årvisse klager om at de kvinnelige deltagerne ikke er like attraktive som dem selv, understreker at dette fortsatt er et sentralt aspekt ved programmet. Produsentene tematiserer i liten grad denne kjønnsfremstillingen, og selv om man de siste årene har hatt flere homofile deltagere, hviler programkonseptet på et desidert heteronormativt fundament. Samtidig kan man hevde at den visuelle representasjonen av deltagerne utgjør et likestillingsarbeid som fungerer best når det ikke gjøres til gjenstand for oppmerksomhet, men snarere inngår som grunnleggende aspekt ved programkonseptet.
 

Paradise Hotel er i utgangspunktet fullstendig uinteressant tv: Det er billig, trivielt, repetetivt, deprimerende uambisiøst og absurd langtekkelig. Men samtidig utgjør de pågående forhandlingene mellom produsentene og publikum om hva dette programmet om lettkledd, lidderlig norsk ungdom skal være – og hvilke virkemidler det skal kunne ta i bruk – et fascinerende studium av de psykologiske mekanismene som ligger til grunn for realitysjangerens popularitet.

Etter hvert som Paradise Hotel har tilkjempet seg en plass i det gode selskap, har programmet fått karakter av en kollektiv rorschachtest, hvor blekkflekkene som tidligere så ut som struttende bryster og erigerte peniser nå stadig oftere tolkes som maltrakterte ordspråk og angliserte setningsstrukturer.

Men hva er det egentlig man sitter igjen med når selv illusjonen om autentisitet og uforutsigbarhet er borte?
 

Realitysjangeren er langsomt på vei inn i en krise, som vil aktualisere behovet for et nytt vokabular for å diskutere menneskers gestaltning av «seg selv» i sammenhenger hvor innebygde dramaturgiske grunnforutsetninger legger sterke føringer på representasjonsmulighetene. Dette er en problemstilling reality-tv har felles med dokumentarfilmen og den selvbiografiske litteraturen, og som det er lett å se som en uunngåelig konsekvens av medieteknologiens og -dramaturgiens allestedsnærvær.

Det vil neppe overraske noen at Paradise Hotels bidrag til denne diskusjonen – en banalt og utpreget 90-tallsklingende tematisering av «fakta versus fiksjon» – er langt mindre innsiktsfullt enn dets vedvarende parade av feilformulerte freudianske forsnakkelser.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Kultur