Annonse
10:55 - 30. januar 2014

Livet og døden og sånt

Dei ugudelege har en småskjev, naivistisk sjarm, men klarer ikke helt å peke utover seg selv.

Odyssé og sorgportrett: Fiskeren Jon (Sigurd Myhre) drar på leting etter noe som er større enn ham selv. Foto: Knut Bry/Det Norske Teatret
Annonse

«Treng vi gudar?» Forhånds­omtalen av Dei ugudelege kunne få en til å lure på om kulturlivets lille katolske konvertittbølge har skvulpet innom Det norske teatret. Men Dei ugudelege får neppe landets Levi Fragell’er til å hoppe i stolen. Mer er dette blitt et eksistensialistisk stykke om å stake ut en mening i tap og død, med stikk til blodfattig snusfornuft uten plass til det søkende mennesket.

 

Metafysisk manko. Fiskeren Jon (Sigurd Myhre) mister sin fireårige sønn på havet. Men sorgen får ikke plass i noen av avkrysningsboksene i skjemaet til den offentlige etaten som sysler med urnenedsetting og andre dødsrelaterte formaliteter. I stedet for å forholde seg tørrsindig til smerten som en slags ting som går bort «berre ein tek tida til hjelp», legger Jon ut på reise. Med urnen under armen drar han på leting etter et eller annet som er større enn ham selv – stort nok til å romme sønnetapet.

ALLEREDE ABONNENT?
Begrenset sommertilbud
Inntil 50 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse