Annonse
10:53 - 30. januar 2014

Hvem er redd for Cecilie Løveid?

«Visning» er endelig klar for nettopp visning. Men malersalen på Nationaltheatret oppleves som en altfor trang ramme for Løveids eksistensielle relasjonsdrama.

Lang forhistorie: Visning ble bestilt og lagt vekk av Nationaltheatrets daværende teatersjef Eirik Stubø i 2005. Som bestilt settes det nå opp, etter en lengre debatt om hvorvidt Cecilie Løveid burde vært med da Morgenbladet før jul kåret den beste norske dramatikken. Men regien har ikke utnyttet hele potensialet i Løveids stykke, mener vår anmelder. Magnus Myhr og Liv Bernhoft Osa spiller mor og sønn. ⇥Foto: Marit Anna Evanger
Annonse

Før jeg skal se Visning belemres jeg med en sjelden prestasjonsangst som jeg merker som lett krampe i musklene i brystkassa. Jeg har aldri sett noen av stykkene til Cecilie Løveid (ikke min skyld) og heller ikke lest så mye av produksjonen hennes som jeg vet jeg burde (bare min skyld). Hvorfor er jeg redd for Løveid? Det kan ha noe å gjøre med Morgenbladets dramakanon, som kåret de beste norske dramatikerne etter Ibsen. For jeg vil ikke måtte forsvare noe som helst. En enkelt forestilling skal ikke måtte bevise om en jury tar feil eller ikke.

Samtidig er kanskje nettopp det å bli utelatt fra kanon det beste som kunne skje Cecilie Løveid. I stedet for at forhåndsbestilte eksperter uttaler seg har forfattere, redaktører og forskere skrevet indignerte leserinnlegg på eget initiativ. Løveid må med!

 

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse