Annonse
10:19 - 24. januar 2014

Godt voksen

David Crosbys første soloalbum på 21 år rettferdiggjør hans plassering i navnerekkefølgen Crosby, Stills, Nash & Young.

The Blizzard of Croz: Metalen har sin Ozzy, vestkystmusikken har The Croz, begge med et misforhold mellom tabloidskandaler og kunstnerisk oppmerksomhet.Foto: Django Crosby
Annonse

Når David Crosby omtales, introduseres han ofte som talsmann for Woodstock-generasjonen. Men hvilken mening gir dette i 2014? Ikke mye; opprøret var kommersialisert fra starten av, frigjøringen og grenseoverskridelsene ble etter hvert tatt opp i markedsliberalismen, det som var motkultur da, er selve kulturen i dag og har vært det lenge.

Det er 45 år siden Woodstock fant sted, og siden den gangen har Crosby vært høyt og lavt. Han har vært stadion-turnerende dinosaur med Crosby, Stills, Nash & Young, han har vært inspirasjonskilde for en hel gren av alternativrocken, som bollleklippet og paisley-bekledd grunnlegger av The Byrds. Han har gitt ut mystiske soloalbum hvis mesterverk-status har steget jevnt og trutt. Så har man den politiske aktivisten og rebellen som seiler på verdens hav. På åttitallet leste man knapt noe om mannen uten ordene «freebase-kokain, våpen og fengsel» i ingressen.

Som låtskriver og musiker er hans status noe uavklart, selv om – eller kanskje nettopp fordi – han bokstavelig talt står side om side med noen av rockens største. For mange er han den intetsigende C’en i CSN&Y, i skyggen av låtmesteren Neil Young og gitarhelten Stephen Stills. Hans rolle i The Byrds er langt mer diffus enn Roger McGuinns 12-strenger.

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse