Annonse

Annonse

12:33 - 12. september 2014

Gjennom mantelen

Saksofonfenomenet Kjetil Møster og kompani tar med lytterne til hule, heite.

Et oppkomme: Omtalen av Kjetil Møster begynner endelig å stå i forhold til talentet. Foto: Grappa

Møster!
Inner Earth
Hubro. 2014

ANMELDELSE

Kjetil Møster har vært med på så mange popplater i det siste at omtalen endelig begynner å stå i forhold til talentet. Med rette, selvsagt, etter så mange år med toneangivende og stadig mer vidtfavnende musisering i mange tilsynelatende ikke-kompatible musikkformer.

Da saksofonisten satte sammen den forrige konstellasjonen av Møster! i 2011 (etter en invitasjon fra Kongsberg Jazzfestival, men egentlig et band han først startet mens han gikk på jazzlinjen i Trondheim på slutten av 90-tallet), opererte han ut fra en tanke om at han ville samle musikere med et sterkt forhold til jazz/rock-konstellasjoner fra 1960- og 70-tallet, med vilje til å ta tradisjonen inn i et nytt musikalsk landskap.

Rytmeseksjonen er like solid som den er fleksibel, med Nikolai Eilertsen (finnes det en musiker med bedre groovesans i landet?) bak bassen, og unikumet Kenneth Kapstad som får brukt hele sitt register som trommeslager uten i det hele tatt å røre ved vispene.

Siden forrige plate, fjorårets Edvard Lygre Møster (et liveopptak fra Victoria Scene i Oslo i 2011), har Møster byttet ut ett av medlemmene i bandet. Ståle Storløkken har demontert sin keyboardkrakk og gått, mens Hans Magnus «Snah» Ryan har steget inn i lydbildet med ekkomaskin og tung rockeballast, 25-årsjubilant som han er med Motorpsycho, landets mest tøylesløse rockeband. Inner Earth er spilt inn i det produktive og musikalsk mangslungne Duper Studio i Bergen, med tekniker Jørgen Træen til rors, over to dager i januar.

 

Nedstigning. Du trenger ikke engang å sette på platen før assosiasjonene kommer ramlende. «Descending into this crater», sporkvartetten som innleder platen, henger i hop, men sporene har også individuelle titler. Dette er triks vi kjenner fra både konseptuell jazz og progrock. Her er det naturlig å trekke frem John Coltranes A Love Supreme, som ikke bare er oppdelt på samme måte, men også er en viktig hjørnesten i Møsters musikkdannelse (han har blant annet holdt foredrag om den på Bergen offentlige bibliotek).

Etter den noe kaotiske og desorienterende, men fascinerende premissnedleggelsen «Poutanian debate» – en sondering av terrenget, så å si – går bandet over i et strengt, saktegående saksofontema med lange, klagende endinger. Dette kunne nesten vært skrevet av Joe Zawinul tidlig på 1970-tallet. Ryans ekkoutsatte gitarstemmer og Eilertsens bass brummer kontinuerlig under.

Rytmeseksjonen samler seg i et minimalistisk 6/8-groove under det tredje kapitlet, «Magma Movement». Ryans hylende Terje Rypdal-lignende soloutbrudd skaper en heftig kontrast til det disiplinerte kompet. Møster inntrer med variasjoner over temaet, før Ryan får det til å dirre i høyttalermembranene med en voldsom, overstyrt vreng-gitar.

 

Helt innerst. På syklusens siste spor, «Mount Vesuvio» skrus volumet og intensiteten opp med et blytungt, melodisk talt nedadgående riff. Gradvis høres Møsters saksofon minst ut som tre andre instrumenter, inkludert en Miles Davis-aktig, gjennomskjærende støttrompet. Syklusen munner ut i en varm effektorgie.

Så virker det som bandet blir lei av å gå rundt grøten, for den flotte, men utforskende innledningssyklusen torpederes fullstendig av mektige «Tearatorn», med ekstatiske sakstemaer og full, buldrende band-intensitet. Avslutningslåten «Underworld Risk», begynner med et lett, men brennende trommegroove, før den eksploderer i et primalriff med bandet halsende av gårde som om de var fremme ved selve jordens indre, på flukt fra 5000 graders varme.

Her inne i det gloheite møtes Coltrane og 1974-årgangen av King Crimson som om det var den naturligste ting i verden. Og den klangbunnen som ligger så utilgjengelig til innerst inne i hodet mitt at lyden som resonnerer der må besitte metafysiske kvaliteter for å nå frem, dirrer som bare det, og det eneste jeg tenker etterpå er at jeg må se å få sett dette bandet live så fort som overhodet mulig, for å få mellomgulvet til å dirre tilsvarende og eliminere all kropp & sinn-problematikk for en stakket stund.

Annonse