Annonse
10:03 - 17. januar 2014

For god?

De som skapte innkjøpsordningen ville nok blitt forundret over argumentene for å kveste den.

Annonse

KOMMENTAR

Innkjøpsordningen for skjønnlitteratur er igjen under debatt. Regjeringen varsler kutt i Norsk kulturråds budsjetter og vil kutte ti millioner allerede i år.
Debatten fikk en ny dimensjon etter at statssekretær i Kulturdepartementet, Knut Olav Åmås, uttalte at krim kunne utelates fra ordningen. Invitasjonen til en klassisk debatt om hvem som er mest verdig, mest oversett og minst forstått, ble ikke stående ubesvart.
Innkjøpsordningen er ikke det dyreste kulturpolitiske tiltaket, men det er symboltungt. Faktisk var ordningen noe av en hjørnesten i stiftelsen av selve Norsk kulturråd, som fikk oppdraget med å forvalte den. På 1950-tallet var man reelt bekymret for den litterære tilveksten. I forarbeidene skrev man at norsk litteratur kun utgjør 7-8 prosent av bokmarkedet. «Originallitteratur på norsk» ble, med tverrpolitisk oppslutning, tillagt avgjørende vekt for bevaringen av norsk kultur.
I dag er det lett å trekke på smilebåndet av kategoriene man i 1962 overtok fra Universitetsbibliotekets klassifiseringssystem. Innkjøpsordningen var for «norsk skjønnlitteratur», ikke for «western og pocket-kriminal».
Å kutte krim kan altså begrunnes historisk. Likevel er det neppe en god idé. En grunn til at selv økonomer fremhever innkjøpsordningen som et billig og effektivt virkemiddel er nettopp dens ubyråkratiske automatikk. Regjeringen vil ha mindre byråkrati. Da er det ingen fordel å lage nye og porøse sjangergrenser man må ha nye instanser til å overvåke.
Skal man absolutt kutte, kan man heller instruere den eksisterende vurderingskomiteen som alt leser bøkene (for såkalt «nulling») om at færre bøker skal kjøpes inn – med kutt nedenfra i den kvalitativt svakeste bunken.
Det kan se ut som dårlig politisk håndverk: Så mye røre for en så liten gevinst. Men kanskje er enklere, symbolpolitiske mekanismer i sving? Kanskje er debatten det man vil ha? Da viser man jo i alle fall at man «gjør noe» med dette bortskjemte kulturlivet? Kunne stifterne av Norsk kulturråd sett for seg at det var målet med en debatt om litteraturpolitikken i dag?
Ja, kunne de overhodet forestille seg at det litterære systemet ordningen skapte, skulle avføde internasjonalt feirede forfattere i et spenn fra Jon Fosses dramatikk til Karl Ove Knausgård memoarromaner, Per Pettersons realisme og Jo Nesbøs krim? Og kunne de ha sett for seg at det ikke ble et argument for å styrke ordningen, men for å svekke den? Jeg tror 60-tallsmennesket ville ristet på hodet.

Lese mer?

ALLEREDE ABONNENT?
ABONNEMENT
Fra kr 39,-
per uke ved kjøp
av 12 mnd abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.