Anemisk i Nirvana

En vil jo gjerne sine gamle venner vel, og en stund så det ut som om Raga Rockers’ tilbakekomst fra pensjonistenes rekker i 2007 med Übermensch var et vellykket sådan. Riktignok var det et mer modent og ettertenksomt band vi møtte, slik 50-åringer gjerne er, men fremdeles med en besk, fanden-ivolsk gladpønknerve i bunn.

Så kom den uheldig titulerte «Shit Happens i 2010, en slapt produsert samling med låter som sprikte i alle mulige retninger (blues, jazz, reggae). Paradokset var at Michael Krohn, han som hele tiden hadde nektet å bli voksen, ikke lenger ville spille «formelrock». For første gang i bandets 30 år lange historie ble de møtt med en unison kald skulder fra publikum- og kritikerhold.

Det er fremdeles en stenk av hvitmannsblues over Faktor X, da de har tatt med seg den utskjelte blåserekken fra Shit Happens også på det nye albumet. Men det er heldigvis et mer fokusert Raga vi møter denne gangen, tro mot sin egen arv, uten å bli ortodokse.