Annonse

Annonse

13:10 - 26. april 2013

Sinte, söta bror

Det går en rød tråd fra Ivar Aasen via politimester Bastian til Anders Behring Breivik, mener svenskene. Morgenbladet dro til Sverige for å finne ut om det er oss eller dem det har klikket for.

Farlig nasjonalisme: Henrik Arnstad har skrevet bok om fascisme i 20 europeiske land. Han mener norsk nasjonalisme er mindre uskyldig enn vi liker å tro, og underbygger påstanden med Fremskrittspartiet så vel som Anders Behring Breivik.

Det er sen vårkveld på Armémuseet i Stockholm. Et 60-talls svenske akademikere og studenter er samlet i fjerde etasje av det enorme og ærverdige museet, en bygning på størrelse med det norske slottet, like bak Dramaten. Journalist og forfatter Henrik Arnstad har presentert sin nye bok Älskade fascism, salen har lyttet intenst og interessert og velvillig.
    I spørsmålsrunden etter foredraget dreier samtalen seg over på Norge, et av omtrent 20 europeiske land Arnstad har skrevet om. Arnstad sier Norge er et uhyre interessant eksempel når europeisk fascisme skal diskuteres.
    – Det er vanskelig å definere om det norske Fremskrittspartiet er et fascistisk parti med populistiske innslag eller et populistisk parti med fascistiske innslag. Men uansett hvordan man definerer det, har vi de døde på Utøya som en kvittering på den farlige norske nasjonalismen, en nasjonalisme jeg ikke tror nordmennene selv er bevisste, sier Arnstad til en nikkende forsamling og legger til:
    – Det kommer faktisk en norsk journalist som skal intervjue meg om dette i morgen.

Nok nå. OK, det begynner å bli nok nå. Henrik Arnstad er langt fra alene. Den 9. januar i år skrev den svenske teaterregissøren Sofia Jupither en kronikk i Aftenposten om Nationaltheatrets oppsettning av Folk og røvere i Kardemomme By. Kardemommeloven var «skremmende likt den høyreekstreme retorikken», skrev Jupither, og oppfordret det norske folk til å begrave Egner for alltid.
    Ni dager senere hadde kommentator Martin Aagård et hatefullt oppgjør med norsk kultur generelt på trykk i Sveriges største avis Aftonbladet. Aagård tok utgangspunkt i debatten som gikk i norske aviser i vinter, der Fremskrittpartiets Christian Tybring-Gjedde og journalist Jon Hustad avkrevde en definisjon på norsk kultur fra kulturminister Hadia Tajik. Martin Aagård ble provosert av kravet og gikk til frontalangrep på nynorsken, fra Ivar Aasen til den norske Black Metal-bølgen. Det siste definerte Aagård som et nynorsk kulturuttrykk fordi mange av bandene kom fra Bergen, og Aagård antok Bergen var en nynorsk-kommune.
    Og da forfatteren Anita Goldman anmeldte Henrik Arnstad-boken Älskade fascism svært positivt i avisen Expressen, mente hun at den europeiske fascismens fødselsdato var feildatert. Fascismen oppsto ikke i Milano den 23. mars 1919. Den oppsto i Norge den dagen Fridtjof Nansen ble kalt inn for å lære kronprins Olav å gå på ski. Expressen illustrerte saken med bilde av en bunadskledd kvinne med norsk flagg og satte «Ett renat folk» som overskrift.

Inte trävlig. Morgenen etter Arnstads foredrag på Armémuseet, tar vi taxi til Södermalm i Stockholm. I en lekker ungkarsleilighet driver skribent Henrik Arnstad enmannsforetaket tricorder, med journalistikk, kommentarer og bøker som næringsvei. Han serverer espresso i mummi-kopp, tripper rundt i slips og seksfargede nylonsokker og er i intervjumodus før vi rekker å si god morgon.
    – Jeg skriver om fascismen i 20 land altså, ikke spesifikt om Norge eller Norden. Men vi har så lett for å tenke at fascismen er noe som tilhører andre land, som Ungarn og Hellas. Det er vanskelig, også for omverden, å tenke seg at fascismen skulle finnes i disse trivelige nordiske demokratiene, begynner Arnstad, før vi har rukket å sette oss.
    – Ja, jeg vet det, jeg var tilstede på foredraget ditt i går kveld.
    – Oi, var du det?
    – Ja, det var veldig interessant, altså. Men hva mente du egentlig med at ofrene på Utøya var en kvittering på norsk nasjonalisme?
    – Ja, men 22. juli skjedde nettopp i Norge. Hvorfor gjorde det det? Norge har en selvforståelse om at landet har en slags hyggelig nasjonalisme, og i Sverige blir alltid norsk nasjonalisme trukket frem som et forbilde. Men det er i Norge vi finner Breivik og Fremskrittspartiet. Hadde den norske nasjonalismen vært bare trävlig, så ville man ikke hatt Fremskrittspartiet. Jeg er ikke ute etter å kritisere Norge, men jeg har undersøkt mange land. Og sammenliknet med andre land, skiller Norge seg ut, sier Arnstad og er rask med å presisere at han var like sjokkert og opprevet og fortvilt som alle andre natten til 23. juli:
    – Også i Sverige var 22. juli et sjokk. Jeg sov ikke et sekund den natten. Men terror av den typen fungerer. Da man skjøt Yitzhak Rabin, Palme og Gandhi, ble man kvitt dem. Breivik lyktes. Sannsynligvis ligger en fremtidig norsk statsminister i sin grav. Breivik lo i retten fordi han hadde lyktes. Får vi Fremskrittspartiet i regjering, er det enda en kvittering for det.

Overrasket selv. Arnstad er etter eget utsagn en «fascist-nerd». Han har infiltrert høyreekstreme miljøer for en svensk avis på 1990-tallet. Han har skrevet biografi om Christian Günther, den tyskvennlige utenriksministeren i Sverige under krigen, og han har de siste årene samlet alt han har kunnet komme over av stoff om europeisk fascisme. Overraskende for ham selv, innså han tidlig at han måtte vie de nordiske landene mye plass i denne boken:
    – Utgangspunktet for at jeg i det hele tatt ble interessert i Norden var en artikkel i Foreign Policy som analyserte graden av nasjonalisme i forhold til velstand, og som viste at Norge og Danmark og Finland var ekstremt nasjonalistiske land. Jeg hadde aldri tenkt på Norden som spesielt nasjonalistisk.
    – Samtidig kom jeg over undersøkelser som viste at Norge var det mest rasistiske landet i Norden og det overrasket meg også. Jeg trodde faktisk det skulle være Finland. Forskningen viser altså at Norge både er et nasjonalistisk og rasistisk land, og da blir ikke dette med Breivik og Fremskrittspartiet så merkelig.
    – Men er ikke den folkelige norske nasjonalismen helt ufarlig?
    – Det diskuteres i forskningsmiljøet, men konsensus ligger på den andre siden, at en sterk nasjonalisme alltid leder til rasisme og ekskludering. Når jeg leser om Norge finnes det tydelige regler for hvordan man skal oppføre seg for å være norsk. Jeg leste for eksempel et intervju med en gammel dame om hvordan man kunne kle seg på 17. mai, der det ble spurt om en kunne bære hijab. Og hun var helt avvisende. Jeg aner ikke hvor representativ hun var, men slike tanker sirkulerer altså.

Må ekskludere. Det historiske og prinsipielle poenget til Arnstad er at det norske nasjonsbyggingsprosjektet fra slutten av 1800-tallet, nødvendigvis har en farlig bakside, fordi all identitetskonstruksjon forutsetter en grense mellom oss og dem, som alltid vil være åpen for politisk misbruk:
    – Det er i denne konteksten formuleringen om skigåingen kommer inn. Jeg vil ikke kritisere Goldmans anmeldelse i Expressen, hun var jo positiv til boken min, hehe. Og jeg skjønner hva hun mener. Skigåing er viktig for konstruksjonen av den nasjonale identiteten i Norge, det finnes masse god forskning på det. Og vi vet hvordan representanter for den urbane middelklassen reiste rundt på landsbygda og lette frem tradisjoner og gjenstander som skulle symbolisere den norske nasjonale identiteten på slutten av 1800-tallet. Som man gjorde i andre europeiske land.
    – Og hva var galt med det? I Norge handlet ikke dette om rasisme, men om å løsrive seg fra svenskene.
    – Ja, men alle identiteter skapes som anti-identiteter.
    – Men hva er den konkrete forbindelsen mellom Breivik, fascisme og den folkelige glade nasjonalismen vi ser på 17. mai?
    – Det finnes en veldig sterk link. All flaggvifting har en mørk bakside. Det går ikke an å konstruere en nasjonalisme som ikke er ekskluderende. Den forutsetter en idé om noe som ikke hører til. Og ut fra denne eksklusjonen er det lett å konstruere rasistiske oppfatninger for dem som vil det. Nazistene valgte seg jødene. I Norge er det muslimene. Siv Jensen snakker om snikislamisering av Norge.
    – Men vi har muslimsk kulturminister, muslimsk visepresident på Stortinget og en muslimsk leder i 17. mai-komitéen i Oslo?
    – Ja, dette er en pågående politisk kamp. Visse grupper forsøker å konstruere den politiske ideen rasisme, andre kjemper mot. Om det ikke ble ført en slik kamp, ville man i prinsippet hatt den situasjonen man hadde i de amerikanske sørstatene på første halvdel av 1800-tallet hvor man tok det for gitt at en skulle ha slaver. Men i alle de nordiske landene er dette et diskursivt slagfelt. Språket er en viktig kamparena.
    – Men kan ikke flagget være et inkluderende symbol?
    – Det finnes en slik holdning, men jeg vil avvise den som uvitenskapelig. For at det skal finnes et vi, må det finnes et dem. Og det finnes sterke krefter som vil konstruere dette skillet rasistisk.

Politisk korrekt. I norske aviser blir alltid svensk kritikk av norsk selvgodhet avvist som utslag av den intense svenske politiske korrektheten. «Svenskene er klin sprø!» skrev Anders Giæver i VG i vinter. «Sverige er så politisk korrekt, at du ikke tror det er sant,» utalte Erlend Loe.
    Arnstad er klar over denne refleksen i norsk debattkultur, og blir selv litt irritert og svakt rødmusset i kinnene når samtalen dreier seg over på emnet:
    – Om politisk korrekthet tolkes som typisk svensk, blir jeg litt nasjonalistisk, merker jeg, sier Arnstad og ler litt påtatt:
    – Jeg verdsetter min politiske korrekthet, til tross for at den er avskydd. Man vet hvordan det går om man slipper den. Dette handler om anstendighet.
    – Men svensk kritikk av norsk nasjonalisme styrker vel bare den norske nasjonalismen? Du latterliggjøres jo på norske ytre-høyre sider.
    – Ja, basically I’m fucked, er jeg ikke?
    – Jo, du er vel det.
    – Men egentlig tror jeg det finnes en lydhørhet for kritikk og internasjonale røster i Norge. Finsk tv var for eksempel her og intervjuet meg om denne boken. Men da de sendte intervjuet, måtte de først klippe inn en finsk historiker som presiserte at jeg var en total idiot.
    –  Gjorde de virkelig det. Hehe. Finnene altså, sier vi, takker høflig for kaffe og prat, forlater Södermalm, og drar direkte til Universitetet i Stockholm på professorjakt.

Forstår det ikke. På Frescati, som universitetscampus heter, 15 minutter med t-bane fra sentrum, finner vi historiker Klas Åmark. Han er professor emeritus, men fortsatt i fullt arbeid. Han har skrevet mye om svensk arbeiderbevegelse og var involvert i noen av de svensk-norske forskningsprosjektene som ble initiert i forbindelse med 2005.
    Han sitter og vipper i en brun stressless når Morgenbladet banker på døren. Når han får høre om den svenske tiraden vi har vært utsatt for i Norge de siste månedene, med Ivar Aasen, Politimester Bastian, Nansens skikurs og Arnstads metafor om Utøya som en kvittering for norsk nasjonalisme, blir han sittende å rynke pannen i stadig nye folder.
    – Jeg blir litt overrasket, jeg blir det, åpner han og lover å hjelpe oss med en forklaring:
    – Svensker som ikke kjenner så mye til Norge, møter stort sett norsk nasjonalisme enten i sammenheng med at Norge vinner skikonkurranser eller den store 17. mai-feiringen. Og for en svenske er det lett å oppfatte dette som orgier i nasjonalisme. Men den norske nasjonalismen er mye mer folkelig forankret enn den svenske. Nasjonalismen i Norge er først og fremst et venstreprosjekt, mens det i Sverige er et høyreprosjekt. I Norge har det vært et frigjøringsprosjekt, det befinner seg på en annen plass på skalaen enn i Sverige. Den svenske nasjonalismen har aldri vært sterk eller folkelig.
    – Så Arnstads ambisjon om å forstå nasjonalismen i alle de europeiske landene er et for stort prosjekt?
    – Ja, hehe, det er et vanskelig prosjekt. I Sverige tar man for gitt at en vet hva nasjonalisme er og tolker alt inn i en høyretenkning som ikke er der. Og dermed forstår man ikke i det hele tatt hva det handler om.

Uten historie. Historisk betraktet er norsk nasjonalisme tett forbundet med unionsoppløsningen i 1905. I Norge er unionsoppløsningen en sentral historisk hendelse, som alle borgere med fullført grunnskole kjenner til. I Sverige er det fullstendig glemt, forteller Åmark:
    – 1905 er betydningsløst i svensk historieskriving. I svensk 1800-tallshistorie står det ingenting om Norge, 1905 er en liten, men forbigående politisk krise. Svenske historikere har gitt blaffen i unionen. I dag vet folk knapt at Norge har vært i union med Sverige. Det er bemerkelsesverdig.
    Men de svensk-norske forskjellene i historiesyn stikker dypere enn som så. Svenskene er rett og slett ikke interesserte i sin egen historie, forklarer Åmark:
    – En ser dette i historieundervisningen. Når man tar grunnfag i historie i Oslo er omtrent halvparten norsk historie og halvparten internasjonal. I Stockholm er en fjerdedel nasjonal og tre fjerdedeler internasjonal. I mange andre europeiske land er andelen nasjonal historie enda større enn i Norge.
    – Historie er ikke en del av det nasjonale prosjektet i Sverige?
    – Nettopp, det er det moderne sosialdemokratiske Sverige som står sentralt i det nasjonale prosjektet, ikke historien. Det moderne Sverige er det som gjør Sverige bra.
    – Dere er rett og slett et mindre historiebevisst folk?
    – Ja, ja, det er helt slående. Det er en trend i historiefaget nå for tiden at en skal skrive om bruken av historien. Det skjer i mange land, men her i Sverige fører det til lite interessant forskning, nettopp fordi historien blir så lite brukt. Historie spiller liten rolle for Sverige. I England har man fortsatt minnemarkeringer for første verdenskrig, i Sverige er den borte. I Norge spiller både 1814 og 1905 en sentral rolle i folks bevissthet. I Sverige er tiden før 1920 forsvunnet. 1910 kunne like gjerne vært 1810.
    – Skiller Sverige seg ut i hele Europa her?
    – Ja, og det har å gjøre med landets historie. De fleste lands historie er veldig mye mer dramatisk. Svensk historie er de langsomme, kvantitative endringers historie, mens andre land har de dramatiske omveltningers historie. 1718 markerte slutten på den dramatiske historien i Sverige.

Svensk mentalitet. Altså: Sverige har ingen tradisjon for en nasjonalisme fra venstre, slik vi har i Norge. Og vanlige svensker oppfatter heller ikke den nasjonale historien som viktig eller relevant, for å forstå seg selv. Dette har Åmark lært oss, og det er allerede lettere å forstå de mange anklagene fra Arnstad og hans likesinnede. Men kan kritikken og de svensk-norske misforståelsene også ha etnologiske årsaker? Kan det ha noe å gjøre med den svenske mentaliteten?
    Svensk mentalitet, er nettopp tittelen på en klassisk svensk sakprosabok. Den kom første gang ut i 1989, siden i stadig nye opplag, på stadig nye språk, fra persisk og rumensk til armensk og swahili.
    Forfatteren Åke Daun, også han pensjonert professor, er hjemme i leiligheten sin i Folkungagatan, et klassisk akademikerhjem med bokhyller på alle veggene, og vil gjerne hjelpe oss. Om vi vil forstå svenskene, burde han være rette mannen å snakke med. Han innrømmer det. Og han bekrefter straks Åmarks påstander om at svenskene er moderne og lite opptatt av historie:
    – Ja visst, ja visst. Om vi overdriver litt kan vi si at det eneste interessante ved svensk historie er at Sverige i etterkrigstiden ble verdens mest moderne samfunn. Den viktigste bestanddelen i en svensk identitet er at vi er moderne. Og vi tenker gjerne at andre land henger igjen i sine gamle seder og livsstiler, forklarer Daun.
    Norsk nasjonalisme, flaggvifting på 17. mai, bunader og nynorsk blir dermed før-moderne og gammeldags, for det typisk svenske blikket:
    – Det mest slående for mange svensker er at nordmenn er mer rurale enn vi er, det gamle Norge lever videre, ikke minst språklig med nynorsk og bokmål. Vi har ikke noe tilsvarende skille.
    – Og vi tenker altså mer historisk enn dere?
    – Ja, det gjelder nok både Finland, Norge og Danmark. I Sverige tenker man på historie, som det man måtte ha lært i faget «historie» på skolen, altså et eller annet om den svenske stormaktstiden og 1600-tallet. Men det hele blir så abstrakt. Man identifiserer seg ikke med Gustav Vasa. Det er litt diffust for oss at vi skulle ha en felles nasjonal tilhørighet. Det er et faktum, men det er ikke akkurat noe en kan ta og føle på.
    – Som en kan i Norge?
    – Ja. I de andre nordiske landene er det ikke selvsagt at man er politisk fri. Men i Sverige er det ingen som tenker på det. Hadde også vi vært politisk underkuet og blitt befridd, hadde selvsagt også vi feiret det.

Konfliktsky. Det opprinnelige utgangspunktet for Dauns internasjonale boksuksess, var et intervju som ble gjort med ham for over 30 år siden av en britisk journalist. Journalisten spurte etnologen Daun hva som var typisk svensk. Og Daun kunne ikke svare. Han hadde aldri tenkt på det, enda mindre vurdert å forske på det. Og han skammet seg når det slo ham, at han som professor i etnologi, ikke kunne svare på et slikt spørsmål. Mens kollegaene ristet på hodet, dels fordi det neppe var mulig å finne ut av dette spørsmålet på en vitenskapelig måte og dels fordi de benektet at det kunne finnes noe slikt som en svensk identitet, gikk Daun sammen med internasjonale forskere om et stort, kvantitativt forskningsprosjekt, der befolkningene i ulike land ble sammenliknet. Og kvantitative forskjeller ble analysert:
    – Vi fant noen nasjonale særtrekk. Vi fant for eksempel at svensker i omgang med andre mennesker gjerne vil bli bekreftet. Det beste i en diskusjon mellom to svensker er at de er enige med hverandre, det beste svaret vi kan få er «det tycker jag också», ler Daun.
    Denne konsensuskulturen har et element av konfliktskyhet, innrømmer Daun, og er helt uten det innslaget av diskusjonsglede og krangleglede som en kan finne i Sør-Europa:
    – I Sør-Europa generelt er det å snakke sammen det sentrale i livet. Livet går ut på å prate med folk. Grunnen til at man er så verbal i Sør-Europa, er at de har levd i bykulturer i over 2000 år. Ikke en gang bøndene bodde der man dyrket jorda, men bodde i byen og dro ut på jordene om dagen, og kom tilbake og satt på kafeen om kvelden. I Norden var det lengre mellom folk, og på vintrene var det totalt mørkt. Gikk man ut på kvelden om vinteren, kunne man snuble, brekke bena og fryse i hel.
    – Stemmer forestillingen om at Sverige er mer politisk korrekt?
    – Vi synes konflikter er ubehagelige. Vi er ikke trent i det. En politiker er trent opp til å diskutere, og er trygg og sikker som en idrettsmann er trygg i sin idrett. Men om man ikke er vant til å diskutere ting, oppleves det bare som mislykket samvær. Vi er liberale i seksuelle spørsmål, vi er liberale i innvandringspolitikken, men vi er ikke spesielt nysgjerrige på innvandrerne, vi får ikke alltid til å prate med folk fra andre kulturer, vi er ikke spesielt opptatt av å skulle blande folk.
    – Hva er forskjellene mellom svensk og norsk mentalitet?
    – Generelt er nordmenn mer pratsomme enn oss, dere er inte så stäle. Jeg studerte et år i Bergen og da ville de norske studentene skjenke meg full fordi de skulle supe svenskheten ut av mig. Jeg fikk masse Løiten akevitt og gikk og ranglet meg hjem til Hatleberg studenthjem, men det hjalp ikke mye, smiler Daun og blir igjen stille og beskjeden, som den svensken han er.

Tante Sofia. Vi må haste videre, snart skal et Norwegian-fly med «resistance hero Max Manus» på halevingen ta oss til tilbake til den politiske ukorrektheten. Men på en café ved flytoget treffer vi Sofia Jupither, med tax free-pose og trillekoffert direkte fra en teaterforestilling i Brüssel. Selveste Tante Sofia Jupither, teaterregissøren som var innom landet vårt i vinter for å sette opp et stykke på Nationaltheatret, og var frekk nok til å kritisere det samme teaterets Folk og røvere i Kardemomme by. Etter at historiker Åmark og etnolog Daun har gitt oss grønt kort til å feire 17. mai med rak rygg, har vi behov for en dose nasjonal selvpisking. Var ikke reaksjonen på Jupithers kronikk i overkant hårsår?
    Sofia Jupither skrev i Aftenposten at Egner-stykket uttrykte en merkelig kjønnsideologi, at Kardemommeloven minnet om høyreekstrem ideologi og at moderne barn kanskje fortjente noe annet enn enda en drøvtygget versjon av en 60 år gammel klassiker. Allerede kvelden før kronikken sto på trykk, slapp debattredaktør i Aftenposten Knut Olav Åmås den på nettet for å fyre opp de sosiale mediene. Åmås er en rutinert brannstifter. Før Sofia Jupither hadde rukket å spise frokost, sto debatt-Norge i brann.
    – Jeg ble helt overveldet. Det verste var at dette kom to dager før premieren på stykket mitt og jeg hadde egentlig ikke tid til å stille opp på noe. Jeg var helt uforeberedt, det kom henvendelser hele tiden gjennom presseavdelingen på teateret. Privat ble jeg skånet, jeg er ikke på Facebook og telefonnummeret mitt er ikke tilgjengelig, men venner av meg har vært innom noen nettsider og fortalt om litt av det.

Drapstrusler. Teatersjef ved Hålogaland Teater, Nina Wester, var en av få som offentlig støttet Jupithers kritikk. Wester mente kvinnesynet i Kardemomme var utdatert, og avslørte at stykket ikke skulle spilles på Hålogaland Teater i hennes sjefsperiode. Bare timer senere tikket de første drapstruslene inn i Westers innboks. «Du er ei AKP-ml fitte som ikke burde få leve», sto det i en av dem.
    Jupither var fullstendig sjokkert over intensiteten i debatten:
    – Jeg ble veldig overrasket. Jeg trodde jeg skrev en debattartikkel om barnekultur, men plutselig handlet debatten om at jeg var svensk og jeg fikk spørsmål om svensk innvandringsdebatt. Det tok litt tid før jeg forstod hva dette handlet om. Det var vanskelig å skille mellom hva som var saksdebatt og hva som var alt annet. Det var vanskelig å dechiffrere, til og med forfattere og professorer gjorde et poeng av at jeg var svensk.
    – Fikk du ingen innvendinger som var relevante?
    – Jo, selvfølgelig, men det var vanskelig for meg å sortere. Nationaltheatret er en åpen arbeidsplass med stor takhøyde og det ble livlig drøftet. Jeg fikk masse støtte fra folk i teaterbransjen, men ikke utad. Mange ser at dette er en melkeku for teatrene, som man ureflektert trykker ned i de åpne munnene til barna. Men offentlig ble det en pseudodebatt.
    – Hvordan forstår du oppstyret i ettertid?
    – Jeg tror det er så enkelt som at jeg ikke visste at dette med Thorbjørn Egner var så emosjonelt. Jeg tror ikke det hadde utløst like mye debatt om jeg hadde skrevet om Ibsen. Noen innvendte mot meg at jeg skulle være en slags moraltante, men jeg mente jo det motsatte. Jeg ville heller at røverne skulle få være skitne og annerledes, i stedet for å vaske seg og få seg kone. Det var Egner som var moralist i mine øyne.
    – Hva med reaksjonene om at dette var typisk svensk politisk korrekthet?
    – Mange sa det, men jeg var ikke klar over at vi hadde ord på oss for å være politisk korrekte.
    – Og så handler det kanskje bittelitt om et norsk mindreverdighetskompleks?
    – Ja, mange har sagt det også, men bare nordmenn altså. Jeg var ikke klar over det heller. Innen teaterkunsten har det aldri falt meg inn å tenke på Norge som en lillebror. Absolutt ikke. Derfor ble jeg så overrasket over den reaksjonen.
    – Og så var du uheldig med timingen og flere andre svenske utspill?
    – Ja, det forstod jeg også senere. Men jeg ante ikke da hvor i dette jeg kom. Jeg hadde ingen større agenda.
    – Kan du le av det i dag?
    – Ja, både òg.
    – Klarer du å forklare dine svenske venner hva du har opplevd?
    – Hehe, jeg prøver, men det er ikke lett.

alf@morgenbladet.no

Lese mer?

UKEPASS
59,-
Inkluderer også tilgang til arkiv og eAvis.
ABONNEMENT
-50%
Unngå feriehjerne
Hold hodet kaldt med Morgenbladet i sommer
ARTIKKEL
20,-
Betal med Vipps/mCash/PayPal/Bitcoin.

Annonse