Annonse
14:43 - 23. mai 2013

Monomane smuler

Det åtte timer lange teaterstykket 12-Spartenhaus er et mastodontprosjekt, med mange grener under utvikling. Men foreløpig ble vi bare kilt med en liten kvist.

Opprør: Tidvis virket kveldens forestilling som et slags opprør mot egen suksess, mener Sigurd Ziegler.
Annonse

Måtehold er selve antitesen til estetikken til Vegard Vinge, Ida Müller og Trond Reinholdtsen. En estetikk som renner over av opera, samtidskunstreferanser, popkultur og kunstige og ekte kroppsvæsker. Som alltid har aktørene masker, fordreide stemmer og maroniettaktige kroppsspråk, med hver bevegelse understreket av karikerte lydeffekter. Müllers fargesterke pappscenografi er malt av ensemblet i store, uraffinerte penselstrøk. Tablåene er repetitive og seige, og tidvis diktatorisk dirigert og kommentert av Vinges regissør-protagonist-persona. Ingenting er for høyt eller for lavt til å brukes i ensemblets utmattelseskrig mot en blodfattig og konsumbedøvet samtid.

 

Uberegnelig. Ikke en krok er uberørt når dørene åpner på Prater, satellittscenen til Volksbühne-teatret i Berlin. I foajeen er både vegger og tak malt om i sort og dekorert med noe som minner mest om skum eller mikroskopisnitt av fettvev. I så fall er det en oppblåst kontrast til resitativet som rumler fra en zombieliknende herre bak vinduet i «Den ideologiske vegg» – Mässigung, eller måtehold, besinnelse. Det er boktrykker Aslaksen, personifisering av småborgerlige nøkternhet og feig opportunisme i Ibsens En folkefiende, fundamentet for det meste av kveldens forestilling.

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse